Under krigen forsynte Kongsberg Våpenfabrikk den tyske okkupasjonsmakten med våpen. Mot direktørens vilje, skriver Christine Myrvang.
BI FORSKNING: Christine Myrvang om økonomisk historie
75 år tilbake, i juli 1940, ble det bestemt at den statlige Kongsberg Våpenfabrikk (KV) skulle gjenoppta våpenproduksjonen. Den var blitt innstilt etter at Norge ble okkupert av Tyskland 9. april. KVs hovedkunde ville da bli okkupasjonsmakten selv.
Dette var en såpass dramatisk beslutning, at direktør Haakon Finne og den øvrige KV-ledelsen valgte å tre midlertidig tilbake. De var offiserer som hadde sverget troskap til konge og fedreland.
Å produsere våpen til fienden var ikke forenelig med et slikt troskapsløfte.
- Les også: Den norske rifla som erobret verden
Bache-Wiigs ja
Det var Administrasjonsrådets medlem Jens Bache-Wiig som forlangte at våpenproduksjonen skulle gjenopptas. Administrasjonsrådet sto for den midlertidige bestyrelsen av Norge fram til 25. september 1940.
Bache-Wiig, ingeniøren og industrialisten som var rådets ansvarlige i saken, var hardt presset av den tyske okkupasjonsmakten. Tyskerne var særlig interesserte i at KV skulle framstille luftvernkanoner. De ønsket dessuten at fabrikken på Kongsberg skulle være servicestasjon for våpen som trengte overhaling og reparasjon.
Jens Bache-Wiig begrunnet sin avgjørelse med at slike oppgaver, under de rådende forholdene, ikke ville være verre enn å reparere veier eller broer. Eller å være medlem av Administrasjonsrådet, for den saks skyld. De var alle i samme båt.
Forutsetningen var at de framstilte våpnene ikke ble brukt i krigshandlinger mot den okkuperte befolkningen, noe som i så fall ville være i strid med folkeretten. I praksis var likevel dette et umulig prinsipp å håndheve.
- Les også: Kongsbergmodellen
Gale instinkter
Beslutningen om å gjenoppta våpenproduksjonen var kontroversiell og ikke klarert med det øvrige Administrasjonsrådet. Formannen Ingolf Elster Christensen, som både var jurist og offisersutdannet, sa det var «utelukket» at de norske militære statsbedriftene kunne gå inn på et slikt spor.
Rådsmedlem Gunnar Jahn var rasende og sa det var «forferdelig» at Bache-Wiig hadde gått med på tyskernes krav. Det måtte være noe galt med mannens instinkter, mente Jahn.
Finnes nei
Jens Bache-Wiigs beslutning vant støtte blant mange ansatte i KV. Saken var den at direktør Finne ønsket å legge hele produksjonen over i sivilt spor, det vil si produsere verktøy og andre ting for private markeder.
Omleggingen innebar mannskapsreduksjoner og kortere arbeidstid, i alle fall i en overgangsfase. Allerede 27. april var arbeidsstyrken blitt redusert fra 833 til 635. Dersom tyskerne insisterte på å produsere våpen i Kongsberg, måtte de stå for dette selv, mente Finne. Dette ble tatt ille opp på Kongsberg.
I den kritiske situasjonen som landet var inne i, trengte de alle arbeidsplassene de kunne få. Og det helst under norsk ledelse, slik fagforeningene så det. Man tenkte mer pragmatisk enn prinsipielt.
NS-mann overtok
Haakon Finne overlot fabrikkledelsen til KV-ingeniøren Thomas Mørk, som en periode i 1930-åra hadde vært medlem av NS-laget på Kongsberg, og som høsten 1940 meldte seg inn igjen.
Finne tok farvel med de ansatte 30. juli. Under store deler av krigen befant direktøren seg i eksil i Sverige.
Thomas Mørk ledet en fabrikk som forsynte tyskerne og NS-regimet med våpen, og som dessuten hadde en betydelig sivil produksjon av andre varer for det norske privatmarkedet. Ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker arbeidet man også med fienden som kunde. Ledelsen ved RA og ved KV dro på studieturer til Tyskland for å lære av tysk våpenindustri. Blant annet lot de seg fascinere av den tyske Arbeidsfronten, som sto for sosiale tiltak på arbeidsplassen.
Motstand og sabotasje
Okkupasjonsmakten så en periode for seg at KV skulle bli en brikke i en effektivisert tysk rustningsindustri. Den norske fabrikken skulle bli delprodusent i en koordinert framstilling av Bofors 40 mm luftvernkanoner, som foregikk på flere produksjonssteder i Det tredje riket.
Dette fungerte dårlig, ikke minst på grunn av manglende disiplin og lav produktivitet ved KV. Våpenarbeiderne befant seg i en besynderlig situasjon. De produserte og reparerte våpen til fienden, samtidig som motstanden mot okkupasjonsmakten var stor.
Arbeidstempoet ble senket, noen smuglet våpendeler ut av fabrikken, en god del drev med motstandsarbeid både i og utenfor fabrikken. En av okkupasjonstidas mest kjente sabotasjeaksjoner ble utført natta mellom 16. og 17. september 1944. Oslogjengens leder Gunnar Sønsteby sprengte deler av kanonfabrikken, i samarbeid med våpenarbeider Arne Gundeid og den lokale milorg-lederen Oscar Beck.
Sønsteby uttalte etter krigen at aksjonen neppe hadde latt seg gjennomføre uten innsidemannen Gundeids hjelp.
Retur og exit
Det har vært skrevet mye om næringslivets kollaboratører under krigen. Haakon Finnes historie er en annen. Dette var en direktør og oberstløytnant som sto fast ved sine prinsipper. Som holdt sitt troskapsløfte. Som nektet å produsere våpen til fienden.
Men på Kongsberg var det mange som mente at Finne sviktet lokalsamfunnet. Da offiseren returnerte etter krigen og så for seg at han skulle gjenoppta sin posisjon som KV-direktør, ble han snart parkert.
Det var tid for et nytt regime på Kongsberg. Ingeniørene vant hegemoni og våpenfabrikken skulle bli et industripolitisk redskap i den nye arbeiderpartistaten.
Da Finne døde i 1951, skrev bedriftsavisa at de fleste nå erkjente at alt «ikke gikk som det burde» da direktøren vendte tilbake etter krigen. Men full oppreisning fikk Haakon Finne aldri.
Referanser:
Myrvang, Christine. Troskap og flid: Kongsberg Våpenfabrikks historie 1814-1945. Pax Forlag 2014 (ISBN 978-82-530-3652-6).
Denne formidlingsartikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagbladet 11. juli 2015 under vignetten "Historisk".