Forsyningssystemer må kunne takle press uten å bryte sammen.
Den globale jakten på smittevernutstyr bringer sterke minner fra Ebola-epidemien i 2014. Også der var det mangel på personlig smittevernutstyr, ukritisk bruk av utstyret og tilløp til hamstring av vestlige land som fryktet epidemien skulle komme til dem. Det ble gjort store investeringer i behandlings- og mottakskapasitet, men de kom for sent. Da anleggene stod ferdige var det ikke lenger bruk for dem.
I den ekstremt vanskelige situasjonen som nå avtegner seg later Norge til å stille bedre enn mange andre land, med ubegrensede ressurser og et handlekraftig politisk apparat i ryggen. Samtidig bør vi bruke denne muligheten til å lære å gjøre ting bedre. For å bekjempe manglende koordinering og beredskap må vi prøve å løfte blikket fra enkeltland og enkeltkriser og spørre hva som skjer med komplekse globale forsyningskjeder når de utsettes for den typen belastning vi nå opplever.
I forskningsprosjektet MIA (Measures for Improved Availability of medicines and vaccines) tar vi med perspektiver som før har uteblitt, blant annet fra pasienter og myndigheter, og en forbedret forståelse av konkurransedynamikk mellom legemiddelprodusenter. Ved å bygge en helhetlig modell av logistikksystemet er det mulig å sammenligne ulike metoder for beredskap for å se hva som vil fungere best i praksis.
Hvordan redder logistikk liv?
Logistikk dreier seg om innkjøp, produksjon, lagring, transport og distribusjon av varer, og står for 60 til 80 prosent av kostnadene i nødhjelpsoperasjoner. Det er langt mer komplisert enn det høres ut som, fordi vi må ta hensyn til globale nettverk av underleverandører, produsenter, distributører og sluttbrukere.
For eksempel er det ikke slik at COVID-19 kun rammer forsyningskjedene for smittevernutstyr. Produksjonen av insulin er i risikosonen fordi den er avhengig av kinesiske og indiske underleverandører, og europeiske land har små kriselagre. Likeledes kan etterspørselen etter antibiotika overstige produksjonskapasiteten, fordi koronaviruset forårsaker superinfeksjoner med bakterier som krever antibiotika.
Å satse på selvberging er en særdeles dårlig idé fordi få eller ingen land alene kan produsere alle de kritiske varene som er nødvendige. Samtidig må varer kunne bevege seg mellom land slik at de til enhver tid kan nå stedene med størst behov.
For å motvirke den neste store krisen og redde liv må vi bygge beredskap inn i logistikksystemene så de kan håndtere press uten å bryte sammen. Eksempler på tiltak er etablering av globale beredskapslagre, inngåelse av rammeavtaler med leverandører slik at produksjon raskt kan utvides når det er nødvendig, tilrettelegging for fleksible transportløsninger og flere leverandører av kritiske varer.
Artikkelen er skrevet sammen med Luk Van Wassnehove, professor emeritus ved INSEAD. En kortere versjon ble trykket i Dagen Næringsliv 6. april 2020 under tittelen 'Beredskap handler om logistikk'.