I økonomenes verdensbilde kommuniserer husholdninger og foretak via markedspriser, mens myndighetene korrigerer for eksterne virkninger. Er det så enkelt?
Sommer er tid for forskningskonferanser. For min del betyr det NBER Summer Institute, normalt i Boston, men nå for andre gang på Zoom. Et arbeid om bærekraft og klima pekte på en universell karbonavgift som beste løsning. Ingen overraskelse der.
Enhver økonom verd sitt salt vet at alle eksterne virkninger kan og bør løses ved at myndighetene pålegger foretak og husholdninger å betale de fulle samfunnsmessige kostnadene for sine handlinger. En avgift for klimagassutslipp tilsvarende kostnadene for bidraget til global oppvarming, er et perfekt eksempel. Det er som om jeg kan høre Beach Boys synge: «If everybody had a c (arbon) tax …»
Pigou-avgifter
Avgifter som korrigerer for eksterne virkninger, omtales gjerne som Pigou-avgifter etter den britiske økonomen Arthur Pigou og hans bok, The Economics of Welfare, fra 1920. Hans bidrag var imidlertid lite mer enn en korreksjon av det mer fundamentale verdensbildet som Adam Smith skapte med sin beskrivelse av markedets usynlige hånd i The Wealth of Nations fra 1776.
En baker behøver ikke bekymre seg for kundenes ernæringsbehov når han eller hun planlegger sin drift. Etterspørselen etter bakervarer gir godt nok uttrykk for kundenes avveining mellom behov og priser, og prisene bestemmes av samspillet mellom husholdningenes etterspørsel og bakernes tilbud. I dette samspillet oppfyller bakeren hele sin samfunnsplikt ved ganske enkelt å søke å tjene mest mulig penger.
Eksterne virkninger, som global oppvarming, forstyrrer riktig nok denne idyllen; men som Pigou viste, kan slike problemer løses greit med passende avgifter. Andre tiltak som livsløpsanalyse, sirkulærøkonomi og ESG er overflødige.
Siden Adam Smith har økonomer tenkt på verden som bestående av tre slags aktører: Foretak, husholdninger og myndigheter. De som driver foretak, søker å tjene mest mulig penger, husholdningene å få et best mulig liv ved å veie arbeid og fritid mot hverandre og kjøpe de varene og tjenestene de best liker og har råd til. Foretak og husholdninger kommuniserer med hverandre i markeder gjennom relative priser, mens myndighetene korrigerer for eksterne virkninger og sørge for fellesskapstjenester der markedene svikter.
Økonomiske modeller
Dette verdensbildet legger grunnlaget for det meste vi har av økonomiske modeller. Kritikk mot disse ser vi naturligvis ofte. Klagemålene gjelder gjerne noe modellene hevdes ikke å ta hensyn til, som ulikhet, kjønnsdiskriminering eller bærekraft. Mye av den kritikken skyter forbi målet fordi modeller både er og bør være forenklinger, slik at ingen modell kan ta hensyn til alt.
Viktigere er det å spørre om selve det underliggende verdensbildet stemmer med virkeligheten på punkter som er viktige for det modellen skal brukes til. Her ser jeg problemer når det gjelder økonomiske analyser av klimapolitikk. For eksempel:
- Hvis en universell karbonavgift er den ideelle løsningen på klimaproblemet, hvorfor er vi da så langt unna en slik løsning?
- Hvis næringslivet virkelig setter inntjening først, hvorfor søker da så mange selskaper å fremstå som bærekraftige?
Klimaproblemene er for kompliserte, så forenklinger kan bli farlige
Selvfølgelig finnes det svar. Politisk motstand er det enkleste svaret på det første spørsmålet. Men hvorfor er motstanden så sterk hvis denne løsningen virkelig er ideell? Hvorfor legger FN og EU beslag på å så mye ekspertise for å utarbeide detaljerte bærekraftsmål og bæræekraftstaksonomi hvis en enkel avgift gjør dem overflødige? Eller hvorfor bruker ingeniører så mye tid på livsløpsanalyse og sirkulærøkonomi? Er det bare fordi de ikke har forstått økonomi, eller er det noe vi økonomer ikke helt har fått med oss?
Det andre spørsmålet kan kanskje besvares ut fra forventninger om at avgifter eller andre myndighetstiltak snart vil være på vei. Men det forklarer neppe de situasjonene der næringslivet løper foran myndighetene, som når nordiske banker bruker betydelige ressurser på å vurdere bærekraft hos kundene eller da Tesla åttedoblet sin produksjon av biler mens Trump var president.
Det som slike svar har til felles, er at de kompliserer Adam Smiths enkle verdensbilde på litt lignende måte som astronomenes episykler før Copernicus slo en strek over dem og ga opp hele det jordsentriske verdensbildet.
Er jeg så klar til å slå en strek over Adam Smiths økonomiske verdensbilde? Ikke helt. Analyser må alltid forenkle, og Adam Smiths tredelte skjema fungerer utmerket som grunnlag for en rekke økonomiske analyser. Men klimaproblemene er så komplekse at noen forenklinger kan blir farlige.
En karbonavgift har mye for seg, men blir neppe menneskehetens eneste løsning.