Kostnadene ved å spise mat som vi mener er for risikabel, kan oppleves som lavere enn kostnaden ved å bryte en sosial norm. Dette kan også overføres til koronapandemien.
Covid-19-tiltakene er de mest alvorlige som noen gang er gjennomført i fredstid i Norge. De aller fleste følger dem, men det er fortsatt noen som tar mindre hensyn enn ønskelig. Sosialt press kan ligge bak valgene folk tar.
I mange år har Nofima forsket på hva som gjør at folk spiser mat de vet kan være farlig, og funnet flere interessante svar. Svar som vi forskere mener kan bidra til å forklare risikooppførsel i disse dager.
Det som forventes av oss
Sosiale normer handler om hvordan du forventer at de rundt deg oppfører seg og hva de forventer av deg. Vi har forsket på hvordan sosiale normer påvirker folks villighet til å spise mat som kan gjøre dem syke. Først måtte vi finne ut hvor sterke sosiale normer det er i ulike situasjoner og hva som gjør at man føler sosialt press. Vi fremla ulike situasjonsbilder, som for eksempel en venns bryllup, besøk hos gode venner, første besøket hos dine kommende svigerforeldre og middag på en skitten taverna i utlandet, til et panel med nordmenn. De skulle se for seg at de ble servert mat som de ikke liker.
Høyt sosialt press var assosiert med mulige negative konsekvenser av å svare nei, empati for den som hadde laget maten, og om det var en høytidelig, formell situasjon der de var forventet å oppføre seg på en bestemt måte. Deltagerne opplevde ikke overraskende sterkest sosialt press under sitt første møte med kommende svigerforeldre. Vi undersøkte deretter om sterkt sosialt press også kan gjøre at du vil spise mat du mener er farlig.
Informasjon er ikke nok
Vi ga deltagere i våre undersøkelser informasjon om ulike typer mat, fra mat som er helt trygg, til mat som kan føre til alvorlig sykdom. Deretter spurte vi om sannsynligheten for at de ville spise maten i situasjoner med ulike grader av sosialt press.
Deltagerne svarte at hvorvidt de ville spise maten eller ikke, var avhengig av hvor godt de forventet at det ville smake, sannsynligheten for å bli syk og hvor alvorlig syke de kunne bli. Det var mest sannsynlig å si ja takk til mat servert av andre, dersom det var en situasjon med et sterkt sosialt press. Det gjaldt også risikomat.
Ikke bare det, sosialt press virket mer inn på sannsynligheten for å spise maten enn opplevelsen av risiko. Det å gi utfyllende informasjon om risiko, for eksempel mer informasjon om sykdomsbilde og kilder til smitten, hadde bare en marginal effekt på risikovillighet. Viktigere var hvilken type mat det var snakk om. Deltagerne var for eksempel mer villige til å ta risiko når det gjaldt sukkererter enn kylling, selv om det var akkurat samme bakterie det var snakk om.
Å bryte sosiale normer
Resultatene fra våre undersøkelser tydet på at kostnadene ved å bryte en sosial norm er høyere enn kostnadene ved å spise mat du mener er for risikabel. Det første besøket hos kommende svigerforeldre oppfylte alle kriterier til å føle på sterkt sosialt press. Det er altså i slike situasjoner man spiser mat man normalt ikke ville ha spist.
Vi ser altså at trygg adferd ikke bare er et spørsmål om tilgang til informasjon om risiko og hvordan du som enkeltperson oppfatter risikoen, men avhenger av situasjon og hvilke sosiale normer som er knyttet til denne. Dette mener vi er viktig å ha i tankene også når risiko rundt covid-19-smitte formidles. For myndighetene betyr dette at det er viktig å kommunisere hva som bør være sosialt akseptert adferd. Si hva folk flest tenker, er riktig og viktig. Storsamfunnets stemme bør frem for å pålegge hver og en av oss et press for å oppføre seg «riktig». Ikke alle vil følge instruksene, men flere enn dersom minoritetsgruppers stemmer blir for tydelige. Her har mediene et ansvar.
Covid-19 endrer sosial omgang
Vi ser at covid-19-utbruddet har ført til at hele nasjoner slutter å håndhilse og å gi klemmer. De sosiale omgangsformene knyttet til høflighet, vennskap og omtanke er endret. Vi er blitt nødt til å avlære godt etablerte vaner. Dette viser at folk, i alle fall de fleste, er villige til å endre adferd og vaner når de føler at dette er det beste for samfunnet. Kanskje føler de et sosialt press til å endre seg?
Det blir interessant å se om endringene opprettholdes når faren er over, slik at vi vil være bedre rustet til å begrense smitte ved senere utbrudd, eller om folk også denne gang vil gå tilbake til tidligere adferd.
Det er verdt å merke seg at det finnes mange forklaringer på hvorfor folk utsetter seg for fare.
En vanlig grunn er rett og slett at vi er vanedyr, og det er vanskelig å endre inngrodde vaner selv om noen forteller deg at det kan være risikabelt. I tillegg kan det være at belønningen ved å trosse faren føles stor sammenlignet med den litt abstrakte tanken og lave sannsynligheten for å bli syk.
Noen ganger tar vi også en risiko rett og slett for å spare tid, penger og krefter.
Referanse
Forskningen som beskrives her, er utført i forskningsprosjektene SafeConsume og ScareCom. SafeConsume er et EU Horisont 2020-prosjekt med 32 partnere fra 14 ulike land. Mer informasjon finner du på safeconsume.eu.
ScareCom er et avsluttet forskningsprosjekt, finansiert av Norges forskningsråd.
Veflen, N, Scholderer, J, Langsrud, S, (2020): Situated Food Safety Risk and the Influence of Social Norms.
Olsen, Nina V, Røssvoll, E, Langsrud, S, Scholderer, J (2014): Hamburger hazards and emotions, Appetite.
Innlegget ble først publisert i Aftenposten 26.03.20.