Regjeringen vil la alle statsansatte få jobbe til de fyller 70. Hvorfor er det så viktig å stanse der?
Min «første død» i arbeidslivet kom da jeg fylte 70 og ble høflig sparket ut døren med gode ord og stor feiring.
Den andre kommer nå som jeg nærmer meg 75.
OK, så det er ikke like dramatisk som «den annen død» i Johannes Åpenbaring, som går ut på å kastes i sjøen som brenner med ild og svovel. Men likevel; det føles ikke godt. Ved fylte 75 år forsvinner nemlig muligheten til årlig fornyelse av midlertidige engasjement ved offentlige universiteter og andre statlige virksomheter. Da tillates bare kortvarig og tilfeldig arbeid til 214 kroner per time. Luselønn er ei det verste, men at jeg bare skal kunne brukes til forefallende arbeid når det måtte trengs. Planmessige, gjennomtenkte bidrag blir ikke lenger tillatt.
Hvorfor stanse ved 70?
Arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen proklamerte nylig, på hele regjeringens vegne, at alle statsansatte må få lov til å jobbe frem til de blir 70. Hurra for det. Men hvorfor stanset han ved 70? Er det fordi en 41 år gammel minister har vanskelig for å se for seg at noen kan ha noe å bidra med så langt frem i tid? Som for eksempel å bli president i USA like etter fylte 78?
Ikke desto mindre finnes det altså muligheter til å lure seg med videre med midlertidige engasjementer i noen år til. Men hva er det en venter skal skje med meg den dagen jeg fyller 75? Skal min faglige kompetanse med ett forsvinne? Blir erfaringene fra et langt liv i næringsliv og akademia straks uinteressante for nye studentårganger? Klarer jeg plutselig ikke lenger å følge med i faget? Er min innsats for å bringe frem ny innsikt gjennom forskning med ett blitt verdiløs? Blir jeg plutselig dement? Selvfølgelig ikke, vil de bedrevitende svare, men alle vet da at produktiviteten blir lavere i høy alder. Ja, kanskje det. Men forsvinner den plutselig på samme tid for alle uten unntak?
Det er viktig å la de unge slippe til, vil andre si. Ja, selvfølgelig. Men forestillingene om at det bare finnes et visst antall jobber, som så må rasjoneres, er blitt tilbakevist gjentatte ganger. Da amerikansk høyesterett på 80-tallet fant at tvungne aldersgrenser for professorer stred mot Grunnloven, fryktet mange universitetsledere at det ville bli vanskelig for nyutdannede doktorander å finne jobb og at den faglige fornyelsen ville lide. Den frykten viste seg ubegrunnet. Systemet tilpasser seg.
Selv har jeg til gode å møte yngre medarbeidere eller studenter som har ønsket å bli kvitt meg. Da jeg stanget i 70-årsgrensen, møtte kolleger meg heller med beklagelse for at de måtte klare seg uten min kombinasjon av innsikt og erfaringer. Det samme tror jeg mange andre har opplevd. I mediene ser vi stadig rosende omtaler av personer som står i aktiv jobb i høy alder, inkludert noen som nærmer seg 100. Og politikerne vil at flere skal stå lenger i jobb.
Oppsigelsesvernet
Men med én gang temaet endres til aldersgrenser for offentlig ansatte, viser det seg at politikerne taler med to tunger. Og arbeidsgivere, i så vel privat som offentlig virksomhet, gjør motstand hver gang de må lempe på etablerte aldersgrenser. Jeg forstår selvfølgelig hvorfor. Med det norske oppsigelsesvernet er aldersgrenser gode å ha for å bli kvitt problemansatte før de må bæres ut. Det er mye lettere å peke på lovparagrafer enn å ta «den vanskelige samtalen». Heller ikke individuelle unntak er lett å praktisere fordi de straks reiser spørsmål om hvorfor noen behandles annerledes enn andre.
Men for oss over 70 gjelder ikke engang oppsigelsesvernet. For mange er dette naturligvis greit. De som ønsker å legge inn årene eller å endelig få tid til helt andre ting enn jobben, må naturligvis kunne få det. Men for noen av oss finnes det ikke noe skille mellom jobben – faget – og personligheten. Selv vil jeg aldri kunne slutte å være økonom om jeg er aldri så glad i familien, hagen og fjellet. Faktisk tror jeg også at mange av oss ennå har mye å gi, til studenter, til kolleger, til myndigheter og til allmennheten.
Hvorfor haster det sånn med å bli kvitt oss?