Noen ganger må vi handle raskt. La ikke det beste bli det godes fiende.
Noen ganger må vi handle raskt. Verdensøkonomien vakler i viruskrisen. For å stanse viruset, må vi stanse økonomien.
De kraftige tiltakene har skapt debatt, og flere har etterlyst grundige utredninger. Skulle myndighetene ha ventet eller handlet med mindre styrke?
Svaret krever analyser, som igjen forutsetter tid. Og det har vi ikke.
For myndighetene må balansere presisjon og hastighet. Det er dypt ubehagelig , fordi enhver handling vil ramme noen. Det ikke å handle, rammer noen andre. La oss derfor se på:
Myndighetenes balansering.
- Forskjellen mellom økonomisk politikk og forskning.
- Koordinering av politikk og forskning.
- Balansen mellom tid og handling
Myndighetene vet at balanseringen betyr at det er for ambisiøst å bruke lang tid på å finne den optimale politikken. Den tiden har de ikke. De må bruke det som er godt nok (les: tidsoptimalt). Når huset brenner, etterspør du ikke en utfallsanalyse før du vurderer å løpe ut.
Å kreve empiriske studier i forkant av alle tiltak tar for lang tid.
Ta stengning av barnehager og skoler. Det nevnes at effekten av en stengning ikke kan dokumenteres. Sant. Men fravær av bevis for en effekt, er ikke bevis for fravær av en effekt. Myndighetene må bruke skjønn, for utredninger tar uker og måneder der de har timer og dager til rådighet.
En økonomi på sparebluss gir to hovedutfordringer: Inntektsbortfall for husholdninger og omsetningsfall for firmaer.
Mens klokkene tikker og desperate rop høres, lanserer myndighetene krisepakker i rekordtempo. Disse har elementer med inntektssikring, likviditetstilgang og støtte til faste kostnader. Fornuftig og imponerende.
Forskjellen på forskning og politikk
Oppropene om konsekvensanalyser avslører imidlertid en betydelig avstand mellom myndigheter og forskere. De siste er ikke trent til å levere røffe skisser raskt. De første har ikke tid til å vente på trippelsjekkede forskningsresultater.
Denne avstanden kan bli til en kløft som kan vokse til en avgrunn der gode ideer og mulig politikk forsvinner. Det beste kan bli det godes fiende.
En av de få som har mestret både forskning og politikk, er den unikt begavede Harvard-professoren Larry Summers. Han har vært sjeføkonom i Verdensbanken og finansminister under president Clinton, samtidig som han har fått en av de høyeste forskningsutmerkelsene i samfunnsøkonomi, The John Bates Clark Medal (1993). I American Economic Review i 2000 skrev han disse viktige ordene:
«Hvis et problem er for vanskelig for deg som forsker og ikke tillater en tilfredsstillende løsning, så finnes det en åpenbar respons: jobb med noe annet. Det er ikke en luksus en har i statsstyringen.»
Smak på det. Det ligger en dyp innsikt i de ordene, for departementene har nå den usedvanlig krevende jobben med å håndtere det uhåndterbare.
Pandemi og økonomi
La oss prøve å bli enige om én ting: Det er ikke tiltakene som har gitt oss krisen.
Det virker som noen tror at uten tiltak 12. mars, ville den norske økonomien ha fortsatt som før. På fagspråket sier vi at dette antar at den kontrafaktiske situasjonen etter 12. mars er lik den faktiske situasjonen før 12. mars.
Larry Summers reagerer på påstandene om at det er tiltakene som har ført til økonomisk krise. Han sier til Wired (28. mars) at: «Det blander økonomiske konsekvenser av politikken med økonomiske konsekvenser av viruset.»
I et rykende ferskt arbeidsnotat («Pandemics Depress the Economy, Public Health Interventions Do Not: Evidence from the 1918 Flu») studerer Correia m.fl. spanskesyken i USA og bruker variasjon i timingen og styrken mellom ulike byer til å estimere økonomiske effekter. Byer som intervenerte tidlig og aggressivt, vokste raskere etter pandemien var over.
Koordinering av politikk og forskning
Økonomien uten tiltak 12. mars ville neppe ha lignet på den før 12. mars. Folk ville ha vært redde og holdt barn hjemme. Etterspørselen hadde falt, siden mange hadde isolert seg og stoppet vanlige aktiviteter. Reiseliv, uteliv, sport og kultur ville ha blitt hardt rammet.
Den internasjonale situasjonen hadde ikke hjulpet Norge. The Economist anslår 19. mars at 40 prosent av konsumentetterspørselen er sårbar for endringer i sosial interaksjon. Det antyder styrkegraden.
Hvordan skal vi så koordinere handlekraftige myndigheter med tenksomme akademikere?
Det er håp. Vi har ikke en Summers, men vi har Steinar Holden. Nå skal han lede et koronautvalg. Dessuten har Oslo Macro Group nylig lansert en covid-19-idémyldringskanal. Det kan bli broen over kløften mellom forskningsøkonomer og politikkøkonomer, og da kan skytteltrafikken begynne. Det handler om overlevelse – for både mennesker og bedrifter.
Referanse
Innlegget ble først publisert i Aftenposten.no 02.04.20.
Erling Røed-Larsen er forskningssjef ved Housing Lab, Oslo Met og professor II ved Handelshøyskolen BI.