Om ti år er handlingsregelen bokstavelig talt på hell. Hvorfor ikke spare det gjenværende handlingsrommet vi har igjen til neste generasjon?
Under overskriften «En skrotnisses bekjennelser» stiller tidligere ekspedisjonssjef i Finansdepartementet Knut Moum i DN 1. juni spørsmål ved både konklusjon og argumentasjon i min gjestekronikk i DN fra 26. mai, (gjengitt her på BI Business Review), der jeg skriver at politikere trenger nye styringsparametere skal vi få bedre prioriteringer i norsk politikk.
Moum mener at dagens handlingsregel for oljepengebruk er et godt utgangspunkt for fremtiden.
Selv om Moum og jeg er uenige i konklusjonen, har jeg vanskelig for å skjønne at han kan stille spørsmål ved argumentene, all den tid de bygger på fremstillinger i regjeringens perspektivmelding, ført i pennen av Finansdepartementet selv.
Annerledeslandet Norge
Der kommer det frem at Norge har den høyeste ressursbruken i offentlig sektor i forhold til utvalgte OECD-land, herunder Sverige. Nasjonalbudsjettet for 2021 viser også at offentlig konsum har økt jevnt og trutt som andel av bnp i Norge siden 2005, mens i Danmark, euroområdet og Sverige har den falt eller ligget flatt.
Videre er andel sysselsatte i offentlig sektor på topp i Norge i forhold til resten av OECD, og selv om denne andelen ikke er mye høyere i dag enn den var i 2001, slik Moum riktig påpeker, så har mange land, herunder Sverige, kuttet i offentlig sysselsetting, mens vi er blitt liggende på de samme nivåene.
Moum mener at når jeg problematiserer rundt dette, så har jeg glemt at handlingsregelen er et verktøy for gradvis å øke bruken av oljeinntekter over budsjettet, i takt med utvikling i forventet avkastning av fondet.
Det har jeg ikke glemt. Jeg poengterte dette innledningsvis, og skrev også at «Handlingsregelen har tjent oss godt, og hindret både overforbruk og overoppheting av økonomien.»
Svigninger i økonomien
Men retningslinjer for den økonomiske politikken fra 2001 sier også at «Det må legges stor vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.»
Det mener jeg i liten grad er vektlagt, ettersom økt oljepengebruk i nedgangskonjunkturer ikke er blitt møtt med tilsvarende kutt i oppganger. Innfasingen av oljepenger er isteden blitt drevet frem av permanente hopp i oljepengebruk i nedganger.
Moum skriver at Norge alltid har greid å komme tilbake til handlingsregelen. Det er ikke helt presist. Det er handlingsregelen som stadig er blitt oppjustert, på grunn av økt innførsel av petroleumsinntekter, økt avkastning på fondskapitalen eller en svakere krone.
Politikerne har hatt superflaks i 20 år. Det har muliggjort at de ikke har trengt å kutte noe særlig etter årene Norge lå over handlingsregelen.
Norsk økonomi står for økte utfordringer
Nå står norsk økonomi foran økte utfordringer, samtidig som oljeinntektene gradvis vil avta. Dersom politikerne fortsetter å følge handlingsregelen, de kan fase inn av oljepenger i cirka ti år til, før man gradvis må begynne å kutte offentlig pengebruk (eller øke skattene), ifølge beregninger i perspektivmeldingen.
Alternativt kan vi ‘skrote handlingsregelen’ nå, slik jeg foreslo, og legge til grunn at man holder det strukturelle underskuddet som andel av bnp konstant over konjunkturene, selvfølgelig etter å ha justert det ned fra pandemiåret. I perspektivmeldingen kalles det nøytral bane.
En nøytral bane vil ikke tillate noen budsjettimpuls. Det vil bety at dersom man øker underskuddene i nedgangsperiodene, må det følges av kutt i oppgangskonjunkturer. Det vil gi en reell konjunkturstyring, og økt fokus på prioriteringer.
Jeg kan vanskelig forstå at det skal være kontroversielt, all den tid handlingsregelen om noen få år bokstavelig talt likevel er på hell, det vil si at vi får stadig mindre oljepenger å rutte med i forhold til veksten i økonomien.
Kall det gjerne justering av regelen i stedet for nye styringsparametere, men skrot fasen med fortsatt innfasing. Spar det lille handlingsrommet vi har igjen til neste generasjon.
Avslutningsvis: Moum lurte på hva jeg mente med at beregninger om at velferden koster tre ganger så mye i Norge som i Sverige. Her ble han (og jeg) forledet av DN, ved at de ved en redigeringsfeil hadde trykket ‘statsbudsjettets utgifter til velferd’, når det jeg skrev var ‘utgiftene på statsbudsjettet’.