Hvem vinner og hvem taper på at EUs energibyrå Acer får økt makt over energimarkedet? Jørgen Juel Andersen svarer deg.
KOMMENTAR: Jørgen Juel Andersen om samfunnsøkonomi
Den 22. mars 2018 vedtok Stortinget å innlemme EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen. Det mest kontroversielle er at noe makt over strømnettet og energimarkedet dermed overføres til EUs energibyrå, Acer (The Agency for the Cooperation of Energy Regulators).
Hva betyr dette for folk flest?
- Les også: Bør Norge bli med i EUs energiunion?
Norge som nasjon vil tjene på det
På kort sikt er det korte svaret «veldig lite», verken for norsk kontroll over naturressursene, strømnettet eller kraftutvekslingen med utlandet. Grunnen til at debatten rundt Acer likevel ble så intens, er nok signalet om en politisk retning som kan få større konsekvenser på lang sikt.
Denne retningen innebærer mer overnasjonal kontroll over, og sterkere integrasjon mellom, Europas energimarkeder. Mye tyder på at dette for Norge betyr både mer krafteksport og høyere kraftpriser. I så fall kan krafteierne i stat og kommuner vente seg økte inntekter, mens forbrukere og industri vil få økte strømregninger.
Norge som nasjon vil tjene på en slik utvikling. Staten og kommunene kan kompensere forbrukerne og industrien ved å redusere skattene eller øke velferden, litt som med oljeinntektene.
Også de landene som importerer mer norsk kraft vil tjene på dette. Dessuten vil Acer sikre konkurransen og redusere monopolmakt og prismanipulasjon i kraftmarkedet.
Mer effektiv energipolitikk
Den største gevinsten kan imidlertid være at Acer muliggjør en mer effektiv klimapolitikk. Klimapolitikk krever enorm koordinering på tvers av land. Dette er svært vanskelig å få til uten overnasjonale institusjoner med beslutningsmyndighet og gjennomføringskraft. Det er her kraftmarkedet skiller seg mest fra andre markeder.
For eksempel vil en omfattende reduksjon i klimagassutslippene kreve at forurensende kraft erstattes. Dette vil skape regionale ubalanser i krafttilbudet og kan bremse klimaforhandlingene (fordi de som rammes av midlertidig kraftunderskudd og høye priser vil motsette seg endringen).
Acer vil jobbe for at slike ubalanser blir utjevnet, og legge til rette for at land og regioner skal kunne bli enige om større utslippskutt.
Må gi fra oss nasjonal kontroll
Dette høres ut som en vinn-vinn-vinn-situasjon. Det store dilemmaet er at mer overnasjonalitet på sikt nesten per definisjon innebærer mer suverenitetsavståelse.
Jo mer koordinering mellom nasjoner for en effektiv klimapolitikk, jo mer nasjonal kontroll over energi- og ressursmarkedene må den enkelte nasjon gi fra seg.
Dette er kanskje den største avveiningen Europas innbyggere og politikere står overfor i den videre utviklingen av energimarkedsreguleringen og Acer.
Referanse:
Artikkelen er publisert som gjestekommentar i Klassekampen 26. april 2018 under vignetten «Økonomen svarer».
Tekst: Førsteamanuensis Jørgen Juel Andersen, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.