Ny forskning viser at legemiddelanbudene kan bli mer krevende for innkjøper. Hvorfor? Fordi anbudene virker.
Legemiddelanbud i regi av Sykehusinnkjøp har gitt store besparelser for helseforetakene. Uten forhandlinger eller anbud ville patenterte legemidler ha blitt solgt til helseforetakene – til langt høyere regulerte maksimalpriser.
Anbudene for biologiske legemidler for behandling av blant annet leddgiktpasienter illustrerer godt besparelsene som kan realiseres. Sykehusinnkjøp gjennomfører her anbud basert på terapeutisk konkurranse, der flere patenterte legemidler må konkurrere om å bli det foretrukne behandlingsvalget. Da biotilsvarende etter hvert kom inn, fikk disse konkurrere i de samme anbudene.
På dette svært kostbare behandlingsområdet er kostnadene per behandlingsdose mer enn halvert på ti år. Disse erfaringene er noe av bakgrunnen for at det nå igangsettes forsøk med anbud også på blåreseptområdet.
Terapeutisk konkurranse krever selvsagt terapeutiske alternativer, som medisinsk ekspertise mener gir tilstrekkelig like behandlingseffekter. «Tilstrekkelig like» er to nøkkelord som skaper strid. Økonomene bør ikke gjøre så mye mer enn forklare det opplagte – jo høyere terskelen for likhet settes, desto høyere blir behandlingskostnadene.
Høy terskel for terapeutisk likhet gir få eller ingen konkurrenter inn i anbudene. Vi er med andre ord tilbake til maksimalprisregulerte monopolister.
Når gode anbudsmuligheter eksisterer i dag, skyldes det at industrien tidligere har sett seg tjent med å utvikle legemidler som ligger tett opp til konkurrerende patenter. Det er det som har gitt oss terapeutisk konkurranse. Lønnsomheten av en slik strategi innen forskning og utvikling (FOU) avhenger kritisk av hvilken innkjøpspraksis de møter i USA og de andre store markedene.
USA har vært motoren i legemiddelutviklingen, drevet av både markedsstørrelse og en svært industrivennlig regulering og innkjøpspraksis. Denne posisjonen er i endring. Private forsikringsordninger strammer til forsikringsavtalene, slik at nye patenterte legemidler i økende grad holdes utenfor, med mindre de kan konkurrere på pris mot eldre og billigere varianter. Praksisen som omtales som «closed formula», medførte at 300 patenterte legemidler var ekskludert fra minst én av de tre største private legemiddelinnkjøperne i 2017.
En forskergruppe i USA har nå studert hvilken effekt «closed formula» har hatt på industriens FOU-innsats. De finner kraftige effekter. FoU-innsatsen som rettet seg mot terapeutiske området som allerede har eldre og billigere behandlingstilbud har falt etter at «closed forumula» ble tatt i bruk. Jo høyere sannsynlighet for å at et nytt legemiddel vil kunne bli ekskludert på grunn av denne formen for terapeutisk konkurranse, desto færre tidligfasestudier har det terapeutiske området tiltrukket seg i årene etterpå.
Dette er ikke et argument mot bruk av anbud i Norge, først og fremst fordi vi er et altfor lite marked til å påvirke FoU-innsatsen til den globale legemiddelindustrien. Selv om vi skulle gjøre oss større enn vi er, vil uansett det å avstå fra effektive innkjøp, være et kostbart og lite treffsikkert tiltak for å stimulere utvikling av nye legemidler.
Det er ikke opplagt at en reduksjon i antallet nye kliniske studier på områder som allerede har flere gode behandlingsalternativer, utgjør et problem.
På den ene siden kan det svekke hele legemiddelområdet på grunn av svakere positive eksterne virkninger. På den andre siden kan det styre økt FoU-innsats over på områder der det i dag er et dårlig behandlingstilbud.
Strammes det ytterligere til i USA, kan antallet nye områder med effektiv terapeutisk konkurranse i Norge, bli færre fremover.
Publisert 23. februar 2022