Sentrale bistandsaktører ønsker ikke å vite. Viten lønner seg ikke for dem. Derfor lærer de heller ikke, hevder Anne Welle-Strand.
DEBATT: Anne Welle-Strand om evaluering av bistand
Norge har gitt 3,5 milliarder kroner til Syria - uten plan og risikovurdering. Men, nå skal Utenriksdepartementet sørge for å få en overordnet strategisk plan for utviklingssamarbeidet.
I over femti år har Norge pøst ut milliarder til bistand. Målet har alltid vært utvikling slik at fattige land kunne stå på egne ben. På veien mot målet har norske milliarder rullet raust ut til korrupte regimer og hjemlige konsulenter.
Pøser ut milliarder
Selv om uavhengig evaluering har vært beskjeden, så har utallige rapporter dokumentert manglende måloppnåelse. Norge er et rikt land. Vi kan saktens tåle noen bortkastede milliarder. Det som er vanskeligere å akseptere er bistand som gjør mer skade enn gavn.
Den hjertevarme, men ineffektive norske bistanden humper videre. Politikken er innpakket i korrekt retorikk. Praten om hvor viktig resultatkontroll er, er øredøvende. Det skal være «fokus» på resultater, sier politikerne gravalvorlig. Det er tomt prat, så lenge budsjettet knapt avsetter midler til uavhengig resultatkontroll.
Redd for resultater
Hvorfor er det slik redsel for resultatene? Etter mitt syn er svaret enkelt: Sentrale bistandsaktører ønsker ikke å vite. Derfor ønsker de ikke å lære. Viten lønner seg ikke for dem.
Regjeringspartiene signaliserte før valget en mer rasjonell bistandspolitikk. Bistandsministeren forsvant. Nå økes imidlertid bistandsbudsjettet. Politikken fortsetter i gamle spor. Hvorfor? Politikerne må skule til velgerne.
Mange velgere liker godfølelsen av å gi, mer enn å tenke på resultater for de fattige. Valg skal vinnes. Da må partiene ta hensyn til den enkeltes psykologiske behov for å gi av vår overflod.
Det intense behovet for å ha «god samvittighet» kan gjøre sannheten om manglende resultater ubehagelig. Dette «godhets-behovet» gjør at vi fortsetter å gi milliarder til Norad, FN-systemet og «frivillige organisasjoner», uten å bry oss særlig om resultatkontroll.
Truer de som lever av bistand
En annen, mer rasjonell, grunn til at resultatkontroll blir ubehagelig er at den ville true bistands-industrien. At de som bokstavelig talt lever, og lever godt, av bistandsvirksomheten ikke ønsker effektiv resultatkontroll er forståelig. Det er ikke bare oljearbeiderne i Rogaland som misliker å miste jobben. Folk i bistands-industrien verner også om sin arbeidsplass. Om bistanden ble effektiv ville mange miste jobben.
De såkalt frivillige organisasjonene er et særegent norsk fenomen. De begynte med misjonærene som gjorde en fantastisk jobb med å engasjere folk til å gi for å hjelpe de fattige. Nå er en enorm hær av «frivillige» fullstendig avhengig av solide sugerør i statskassen.
Bistands-industrien og den hjertevarme delen av velgerne har felles interesse av å ikke ville vite. Debatten om norsk bistand blusser opp med visse mellomrom. Den virker som et teater hvor samme forestilling gjentas, med samme skuespillere fra politiske partier og frivillige organisasjoner, i NRK-debatter med de samme journalister som regissører. Aktørene er innenfor samme tenkeramme.
Uten kritiske stemmer
Foreløpig siste oppsetning i det norske bistandsteateret var Norads invitasjon til seminar 19. mai 2016, med temaet: «Kan lærdommer fornye utviklingspolitikken?». Dette er gjentagelse av et nå politisk korrekt ritual. Men, knapt nok noe mer. Blant debattantene er det de samme traverne fra politiske partier og frivillige organisasjoner som setter rammen om det hele.
Norad har ikke maktet eller villet inkludere uavhengig, kritisk kompetanse som kunne brakt bistandsdebatten ut av stivnede ritualer. Noen fagpersoner vet faktisk mer enn politikere, bistands-industrien og hjertevarme givere. Professor Terje Tvedt ville vært ett naturlig valg, om Norad virkelige ønsket å utvide sin viten.
Hva vi bør gjøre
Det riktige nå ville være å fryse det meste av bistanden så raskt som mulig, gjøre en helhets-analyse av vår totale bistand og utforme en rasjonell strategi for å skape næringsliv og arbeidsplasser i utviklingslandet.
Det ville gi landet skatteinntekter og bærekraft. Om vi fortsetter i samme spor som hittil vil bistanden fortsette i evig tid. Bistands-industrien vil blomstre, og mange vil ha god samvittighet. Mens de fattige lider.
Referanse:
Artikkelen er publisert i Dagens Næringsliv 18. mai 2016.