Gamle særaldersgrenser stikker kjepper i hjulene for ny offentlig tjenestepensjon, skriver Harald Espeli.
BI FORSKNING: Statlig tjenestepensjon
I 1895 vedtok Stortinget de første aldersgrenser for høyere offiserer. De var de første embetsmenn som fikk rett og plikt til å gå av ved en bestemt alder med en rettighetsbasert pensjon.
Særaldersgrensene, nå i praksis ned til 57 år, er en undervurdert del av dragkampen om en ny offentlig tjenestepensjon som har pågått siden 2009. Særaldersgrensene, som er mindre endret enn andre sider av den statlige tjenestepensjonsordningen av 1917, er i strid med pensjonsreformens arbeidslinje.
Få uker etter konsulatkrisen i 1895 med Sverige, som under trussel om krig hadde truet Norge til et ydmykende politisk tilbaketog, understreket forsvarsminister Christian Olssøn de tunge militære argumenter for å innføre aldersgrenser for høyere offiserer.
Under militære operasjoner forflyttet hærens offiserer seg da på hest. «Landforsvaret er ikke tjent med Officerer, som ikke taaler Strabadser paa Grund av Alderdomssvaghed, som er saa daarlige, at de knapt kan ride i Trav. Vi maa i vår Armé som i andre Armeer have kraftigt Befal, som indgyder Tillid, og som ikke bliver liggende igjen på Landeveien.»
Olssøns argumentasjon bidro til at Stortinget vedtok aldersgrenser varierende mellom 45 år for premiærløytnanter og 68 år for admiraler/generaler.
På avgrunnens rand
I 1917 ble Statens pensjonskasse etablert for å administrere den nye kollektive rettighetsbaserte tjenestepensjonsordningen som kombinerte alders-, uføre- og etterlattepensjon til ektefelle og barn. Pensjonskassen omfattet statens tjenestemenn, landets lærere og etter hvert andre grupper.
Våren 1917 vaklet likevel hele pensjonsordningen en periode på den parlamentariske avgrunnens rand på grunn av striden om mannlige læreres aldersgrense skulle være 65 eller 70 år, som ble vedtatt. Også spørsmålet om kvinnene skulle ha fem år lavere aldersgrense enn menn, som den var mellom 1917 og 1957, skapte stor politisk strid i 1917. Tilhengerne av likestilling tapte selv om kvinnene også da levde lenger enn menn.
Prinsipper fra 1917
Mange av 1917-ordningens prinsipper sto urokket frem til iverksettelsen av pensjonsreformen i 2011 og gjelder fortsatt. Det dreier seg om 30 års opptjeningstid, 66 prosent pensjon av sluttlønn opp til et visst nivå, 70 års generell aldersgrense, tallrike særaldersgrenser og fleksibel pensjonsalder.
Pensjonsordningen av 1917 ble et forbilde for private og kommunale tjenestepensjoner og universelle trygdeordninger knyttet til alder og uførhet og enkepensjon som vokste frem fra 1950-tallet.
Den neste store endringen var universell alderstrygd fra 1959 som krevde en samordning med tjenestepensjonen for å unngå at statspensjonistene fikk to uavhengige pensjoner. Samordningen innebar at samlet alderspensjon skulle være minst den garanterte 66 prosent av sluttlønnen for de fleste statspensjonister. Tjenestepensjonen ble gjennom samordningen en bruttopensjonsordning med en nominell bruttogaranti.
Felles offentlig tjenestepensjon
Fra 1970-årene fikk Norge en felles offentlig tjenestepensjon, der Statens pensjonskasses regler fungerte som mal for kommunesektoren. Kommunesektorens tjenestepensjoner forble imidlertid fondsbaserte. Den offentlige tjenestepensjonen omfatter en stadig større del av landets pensjonister på grunn av den raske veksten i offentlig sektor siden 1970-årene.
På grunn av bruttogarantien ble de offentlige tjenestepensjonene skjermet mot innstramningene i folketrygden tidlig i 1990-årene. Da arbeidet med pensjonsreformen startet i 2001, var spørsmålet i hvor stor grad den offentlige tjenestepensjonen skulle skjermes eller tilpasses den nye folketrygden.
Forhandlingene brøt sammen
Forhandlingene mellom staten og tjenestemannsorganisasjonene om tilpasningen av tjenestepensjonen til pensjonsreformen brøt sammen under lønnsoppgjøret i 2009.
Stortinget vedtok likevel at to av pensjonsreformens viktigste endringer av folketrygden, som ble iverksatt fra 2011, også skulle gjøres gjeldende for offentlige tjenestepensjoner. Det dreide seg om at løpende pensjoner skulle reguleres med lønnsutviklingen minus 0,75 prosentpoeng og at levealdersjusteringen, den viktigste innstramningen i pensjonsreformen, skulle gjelde.
Senere drøftinger og forhandlinger mellom partene for å finne en løsning har vært preget av manglende kompromissvilje om den fremtidige tjenestepensjonens innhold.
Særaldersgrensene representerer en særskilt utfordring som i liten grad har vært diskutert så langt.
Referanser:
- Harald Espeli: Pensjonsløftet. Statlige tjenestepensjoner gjennom 200 år. Pax 2017.
- Denne formidlingsartikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 28. desember 2017.
Tekst: Harald Espeli, historiker ved Handelshøyskolen BI.