Jeg fløy hit til Boston. Jeg skal fly hjem igjen. Og i høst skal jeg pendle mellom Oslo og Trondheim annenhver uke. Løsningen er ny teknologi, ikke skam.
Kommentar: Knut Anton Mork om flyskam
Var jeg slem som barn – som når jeg ikke orket å spise opp kålsuppa – ble jeg satt i skammekroken. Senere lærte jeg mer om skamfulle tanker og gjerninger, inkludert – men ikke begrenset til – sånne som hadde med sex å gjøre. Så ble jeg voksen og klarte etter hvert å holde skamfølelsen i sjakk.
Men nå er skammen tilbake.
Det har den vært en stund hos NRK, som tjener formuer på å selge norsk skam til all verdens tenåringer. Helt uten skam. Samtidig hører vi stadig via det samme statlige medium at vi nå for alvor bør begynne å skamme oss. Fordi vi flyr. Flyskam er godt på vei til å bli årets nyord.
Da er det klart jeg bør skamme meg. Idet dette publiseres, sitter jeg på en konferanse i Boston og forsøker å holde tunga rett i munnen mens verdens mest sylskarpe unge økonomer presenterer sine nye ideer og resultater. Jeg fløy hit. Jeg skal fly hjem igjen. Og etter sommeren regner jeg med å pendle mellom Oslo og Trondheim annenhver uke for å forelese for de unge, lovende, slik jeg allerede har gjort i drøyt tre år.
Å komme seg til og fra flyplassene, vente på å gå om bord, endeløse forsinkelser, sove på et skarve hotellrom, er slitsomt nok. I tillegg skal jeg skamme meg over det. Burde jeg ta oppfordringene på alvor og slutte med slitet?de skamfølelsen i sjakk.
Statsministeren mener ikke det. Hun mener vi skal la teknologien redde verden, helt uten skam. Hun har ikke sagt hvilken teknologi. Det kan hun sikkert unnskyldes for; hun er jo politiker og ikke teknolog. Men likevel. Skal vi starte på bunnen med gårsdagens teknologi?
Med andre ord, må jeg ta nattoget?
Jo da, det går an, det, og interessen er økende. Jeg har prøvd det, men kan dessverre ikke si at ristende togvogner har gjort underverker for nattesøvnen. Og så liker jeg å få en dusj før jeg møter studentene. Det har nok ikke studentene så mye imot heller.
Naturligvis kan vi bygge nye og bedre jernbaner, og ikke bare for intercity-tog. Vi har nettopp fått en ny utredning om den lenge etterlengtede Nord-Norge-banen. 120 milliarder kroner er kostnadsanslaget. Bare 1,3 prosent av Oljefondet. Ta ti prosent av fondet, så kan vi trolig erstatte store deler av dagens jernbanenett også. Hm …
Men jeg kan ikke ta toget hjem fra Boston. Så hvilken teknologi kan ta over her?
Videokonferanser, vil mange si. Jeg har prøvd det. De har sin plass. Men de er ingen skikkelig erstatning for fysiske besøk. Dessuten byr de på tekniske problemer minst like ofte som flyselskapene.
Batteridrevne fly har så vidt begynt å melde sin ankomst. De kan visst romme to personer. De vil kanskje bli større. Men de vil ubønnhørlig støte på et problem som jeg tror blir vanskelig å overkomme. Vekt. Batterier er tunge. Og jo større fly og bæreevne, jo større og tyngre blir batteriene. Dessuten trenger de spesielle materialer. Noen forskere advarer om at kloden vår ikke har nok litium lagret i jordskorpa til å dekke det behovet som vil oppstå om dagens energibruk skal dekkes av fornybare kilder.
Selv tror jeg mer på hydrogen. Det vil si brenselceller, en teknologi som egentlig har vært kjent i over 100 år. Den er nå i ferd med å tas i bruk i kjøretøy til lands og til havs. Så vidt jeg kan forstå, må den også være fullt brukbar i lufta. Og mens batteriene er tunge, er hydrogen det letteste grunnstoffet som finnes.
Dessverre gjenstår det et problem: Hvor skal vi få hydrogen fra? Elektrolyse av vann er fullt mulig, men trenger store mengder elektrisk kraft. Og hvor skal vi så få store mengder klimavennlig kraft?
Her er det miljøforkjemperne har lett for å møte seg sjøl i døren. For det vil trengs vindmøller både til havs og på land. Eller solceller som dekker enorme arealer. Eller – gisp – kjernekraft.
Så skal vi heller bare skamme oss? Det blir ikke særlig trivelig, og jeg tviler på at virkningene vil bli bedre enn det barndomsminnene tilsier.
Som utøver av økonomifaget er jeg mer vant med å tenke på avveining mellom ulike hensyn. Beholde fatningen. Tenke nøye gjennom hver beslutning. Og en viktig beslutning må bli å intensivere utvikling og oppskalering av ny luftfartsteknologi.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om økonomi i nettutgaven til Dagens Næringsliv 10. juli 2019.
Tekst: Knut Anton Mork professor ved NTNU og Handelshøyskolen BI.