Handelskrig og langrentefall gir god grunn til å frykte global nedgangskonjunktur. Men geopolitikken bør bekymre oss enda mer.
Er du redd for resesjon, et globalt konjunkturfall?
Det er jeg; og jeg deler frykten med investorer i amerikanske statsobligasjoner. En invertert rentekurve, der tiårsrenten er lavere enn toårsrenten, kan ikke forårsake økonomisk nedgang. Men den viser at sofistikerte investorer ser for seg at resesjon er på vei. Det er det verd å ta alvorlig.
Men faktisk er det noe jeg frykter enda mer, nemlig store, åpne militærkonflikter.
Jeg har vanskelig for å se for meg at demonstrasjonene i Hongkong skal resultere i noe annet enn enten en fullstendig lammelse av Hongkong som samfunn eller en militær invasjon på linje med det som skjedde på Den himmelske freds plass for 30 år siden. Det vil i så fall knuse drømmen om et Kina som respekterer demokratiske rettigheter. Det bør skremme taiwanere som har drømt om en slags Hongkong-status og kan godt få taiwanske myndigheter til å erklære uavhengighet. Xi Jinpings reaksjon på en slik utvikling tør jeg knapt tenke på, enten amerikanske styrker kommer til unnsetning eller ikke.
Og dette er bare ett av uropunktene i dagens verden. Jeg kan gå videre med Persiabukten og Midtøsten ellers, den koreanske halvøya og den uløste konflikten mellom Russland og Ukraina. Selvfølgelig har vi sett slike spenninger og konflikter mange ganger før. Men nå har de oppstått i en verden der en stormannsgal og stadig mer virkelighetsfjern amerikansk president har gjort alt det han kan for å rive ned det vi kjenner av verdensorden. Han sier høyt, og viser i handling, at han misliker allianser. Løfter om hjelp fra USA om det verste som skulle skje, kan vi ikke lenger stole på. I stedet utroper han seg selv til «den utvalgte», vil bruke atombomber mot orkaner og soler seg i skinnet av å bli utropt til «konge av Israel».
Vi får håpe han taper valget til neste år; men jeg er slett ikke sikker på at han vil akseptere et eventuelt nederlag. USA risikerer en dyp konstitusjonell krise.
I denne situasjonen tror jeg vi skal prise oss lykkelige hvis vi kommer unna med en global resesjon. De kommer jo og går fra tid til annen, og det er hele 12 år siden sist. Slik handelskrigen mellom USA og Kina har eskalert, er sannsynligheten blitt rimelig høy for at en ny skal komme allerede neste år.
Handelskrigen kommer på toppen av en lenge forventet avmatting i kinesisk vekst og en lang periode med svake næringslivsinvesteringer og produktivitetsvekst i det meste av den vestlige verden. Tyskland er trolig allerede i resesjon, og både britisk og italiensk økonomi stagnerer under politiske kriser.
En resesjon nå ville ikke ha vært så ille hvis vi kunne vente den vanlige dosen av offentlig stimulans via penge- og finanspolitikk. Men pengepolitikken er hemmet av et allerede rekordlavt rentenivå. Fed kan kutte drøyt to prosentpoeng tilbake til null, og ECB kan kutte litt videre ned under null, men det monner så lite sammenlignet med kuttene på henholdsvis fem og tre prosentpoeng fra de to store sentralbankene i 2008–2010. Nye kjøp av lange obligasjoner eller andre finansobjekter gjenstår som muligheter, neppe bortkastet, men heller ikke veldig virkningsfullt.
Det som virkelig kan hjelpe, er ekspansiv finanspolitikk. Men det er det ikke særlig grunn til å vente mye av i dagens situasjon. Et Washington i strid med seg selv, med en forvirret tyrann på toppen, kan neppe ventes å enes om noe konstruktivt. Mer sannsynlig er det vel at Trump gjør galt verre, for eksempel ved å prøve å sparke sentralbanksjefen.
På europeisk side er EUs budsjettregler fortsatt et hinder. Boris Johnsons Storbritannia er et unntak, men neppe nok til å kompensere for en hard brexit. Ikke engang i Kina kan vi vente omfattende stimuleringstiltak denne gangen. Til det er erfaringene om langtidsvirkningene fra forrige gang litt for dårlige.
Så langt har ingen ting av dette skjedd. Og alt kan naturligvis gå bedre enn jeg frykter. Men situasjonen får meg til å tenke på et kjent sitat fra min altfor tidlig avdøde lærer Rudiger Dornbusch: «In economics, things take longer to happen than you think they will, and then they happen faster than you thought they could.»
Slik gikk det i 2008, og det kan skje igjen.
Imens planlegger Norges Bank renteheving for å kontrollere en inflasjon som bare er synlig under mikroskop. Hvor nærsynt går det an å bli?
Referanse
Artikkelen ble først publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 28.08.19.