Hvis du er misfornøyd med leverandørens pris, gjør jobben selv. Det er hva en gruppering av sykehus i USA prøver seg på, skriver Dag Morten Dalen.
FRA BLOGG: Dag Morten Dalen om legemiddelpriser
Legemiddelprisene i USA er høye og de får mye oppmerksomhet. Det er mange grunner til det, og nå vil flere sykehus gå sammen for å fjerne en av dem. Tiltaket er klassisk: Hvis du er misfornøyd med leverandørens pris, gjør jobben selv.
Forrige uke annonserte sykehusgrupperingene Intermountain Health, Ascension, Trinity Health, SSM Health og Veterans Affairs at de vil etablere et eget selskap som skal produsere ikke-patenterte legemidler – generika. Bak initiativet ligger det en frustrasjon over at konkurransen ikke klarer å bremse prisene på legemidler som ikke har lenger har patentbeskyttelse.
Statlig reguleringsmakt i Norge, markedskrefter i USA
Der Norge bruker statlig reguleringsmakt for å senke prisene på generika, overlater USA dette stort sett til markedskreftene. Det fungerer til tider svært dårlig. Produsentene klarer å opprettholde markedsmakten, med høye priser og solide marginer, til tross for at «oppskriften» på legemidlet er åpent tilgjengelig og hvem som helst med kapital og kompetanse kan starte opp produksjon.
Med sterk markedsmakten på leverandørsiden, kan det være smart av sykehusene å starte opp egen produksjon av legemidler. Her er ordet «kan» viktig. Hvorvidt egenproduksjon, omtalt som vertikal integrasjon, er smart eller ikke, avhenger av hva som er årsaken til at markedsprisene på generika ikke faller, eller enda verre, hvorfor de stiger kraftig.
Nå er beslutningen til disse sykehusene tatt, og det blir spennende å se hvor dette bærer av sted.
Det er fullt mulig å være optimist på sykehusenes og pasientenes vegne, og integrasjonsoptimistene har tydeligvis hatt flertallet i styrerommene på sykehusene. Forhåpentligvis har ble de utfordret av noen skeptikere før beslutningen ble fattet. Pessimistene kan være nyttige, også i denne saken.
Optimisten: Derfor kan sykehusene lykkes
Selv om patenttiden er utløpt og nye produsenter kan komme inn med kopier, er det både tidkrevende og kostbart å få godkjent kopipreparatene. Slike godkjenninger tar opptil flere år, og når de først kommer inn i markedet kan de bare drømme om de marginene som originalprodusenten har hatt.
Det er ekstremt stor forskjell på marginene i et marked som går fra en til to tilbydere, særlig når det er den samme pillen de bringer til torgs. Det forstår selvsagt kopiprodusentene, og derfor er de nølende med å gå inn i markedet. De kvier seg for å svi av etableringskostnader over flere år, for så å møte en brutal priskonkurranse fra den allerede etablerte produsenten.
Dette pessimistiske synet på muligheten for å få til effektiv konkurranse blir integrasjonsoptimistens hovedargument.
På samme måte som andre generikaprodusenter, vil sykehusenes eget legemiddelselskap også slite med å lønnsomheten, men til gjengjeld har sykehusenes – dets eiere – fått erstattet de høye legemiddelprisene med selvkostpriser.
Så lenge etableringskostnadene i godkjenningsfasen ikke overstiger verdien av lavere legemiddelpriser for sykehusene, blir dette en gunstig selskapsetablering.
Pessimisten: Ser hindringer
Integrasjonspessimisten har naturlig nok er et mer optimistisk syn på markedet. Selv om generikaprisene har vært høye og vi har sett perioder med kraftige prishopp, vil markedet justere seg over tid.
Legemidlet EpiPen er et eksempel på at det tar tid før konkurransen etableres. EpiPen er et viktig legemiddel for behandling av alvorlige allergiske reaksjoner, og den opprinnelige patentholderen beholdt markedsdominans i USA mange år etter patentutløp.
Selskapet fikk sterk kritikk for høye priser og amerikanske godkjenningsorganer fikk kritikk for sendrektige godkjenningsprosesser for generika. Nå har omsider konkurrenten kommet og prisene er på vei ned.
Et produksjonsselskap eid av sykehusene må gjennom de samme langdryge godkjenningsprosesser, og de risikerer å komme ut i markedet samtidig med andre generikaleverandører. Dermed risikerer sykehusene å pådra seg store etableringskostnader, for så å oppleve at de kommer inn i et markedet som allerede har en sterk priskonkurranse med flere konkurrenter.
Det er også juridiske utfordringer, både knyttet til tidspunkt for patentutløp og patentenes utstrekning. Det er mange eksempler på at originalprodusentene i patentrettighetskonflikter betaler aktuelle kopiprodusenter for ikke å starte opp produksjon («pay for delay»).
Federal Trade Commission anslår at slike avtaler øker de årlige legemiddelkostnadene i USA med 3.5 milliarder dollar. Et sykehuseid selskap vil ikke være like lett å kjøpe ut på denne måten, men de møter de samme dyktige patentadvokatene fra originalprodusentene.
Pessimisten vil også bekymre seg over sykehusenes evne til å styre datterselskapet på en god måte. Lykkes de med markedsetableringen, kan de ende opp med et datterselskap som er eneleverandør. Et datterselskap med monopol skal ikke bare gi sine eiere lave produksjonskostnader. De skal også sikre høy kvalitet, med jevn og pålitelig tilgang på livskritiske legemidler.
Og ikke minst, eierne skal klare å vrake sitt eget selskap dersom det kommer inn bedre private generikaprodusenter.
Referanse:
Denne artikkelen er først publisert 25. januar 2018 som innlegg på Dag Morten Dalens fagblogg Økonomiprofessoren med overskriften «Vertikalt integrert helse».
Tekst: Professor Dag Morten Dalen, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Dalen er også prorektor ved BI.