Vi liker ikke å snakke høyt om det, men Nicolai Tangen kan ikke la være: Uforvarende avslører han sannheten om den norske sjelen – og en av dens livsløgner. «Greed is Good».
"Huge money is something you need in case you don’t die», sa Woody Allen i en av sine aforismer. Og penger og udødelighet synes å være Nicolai Tangens livsprosjekt: å yngle petromilliarder for nåværende og kommende generasjoner.
Det er ikke bare Tangens drøm. Han er satt til å virkeliggjøre den på vegne av oss alle.
På Oljefondets pressekonferanse i slutten av januar ga Tangen oss en lekse i hva fondet egentlig driver med: Det ser etter avkastning og jakter på selskapers evne til å sette opp prisene. I Tangens øyene er oligopol-selskaper som Apple, Amazon og Google – som låser inn sine kunder – «bra business»: «Det er jo derfor vi er der!» (Aftenposten 4. februar).
Hans uttalelse står i skarp kontrast til samfunnsansvarsretorikken som Oljefondet ofte forbindes med, nemlig «ansvarlig forvaltning», gjennom etikkrådet, og noen grønne investeringer. Oljefondet flagger også «forventningsdokumenter» med høyverdige formål – fra menneskerettigheter, skattetransparens, antikorrupsjon til økologisk bærekraft.
Dette er dyder som nordmenn flest støtter opp om og som Tangen også preker.
Driver Tangen, sammen med AS Norge, med en «mission impossible»?
Ta hans idé om «bra business», som Apple og Google: Med avanserte teknikker for skatteunndragelse har Apple klart å kun skatte mellom 0,005 og én prosent av overskuddet i Europa, Midtøsten, Afrika og India. Interessant.
Ifølge Oljefondets forventningsdokumentet bør Apple «følge hensiktsmessige og forsvarlige skattestrategier og være transparente om hvor de genererer økonomisk verdi».
Google henger ikke etter. Selskapet tapte i november ankesaken i EU-domstolen over en rekordbot på 4,3 milliarder euro for å misbruke sin markedsdominans innen mobiltelefonoperativsystemer og for brudd på EUs antitrustregler. Men her er forventningsdokumentene tause.
"Betyr det at oligopolmakt er helt greit?"
Er vi, til tross for vår flørt med etisk ansvarlighet, krydret med litt bærekraft, i bunn og grunn en finanskapitalistisk investornasjon som har lite imot foretak med verdensrekorder i skatteparadisering og markedsmakt?
Vi liker ikke å snakke høyt om det, men Nicolai Tangen kan ikke la være. Uforvarende avslører han sannheten om den norske sjelen – og en av dens livsløgner.
Han gjør det idet han representerer en ny og forførende oljefondsforvalter-rolle. Mens hans forgjengere var diskrete og unngikk rampelyset, er Tangen en medial påfugl som danser rundt i Arendal, Ted Talks, og BBC og sprer sitt ambivalente evangelium. Han elsker å fremheve Oljefondets upåklagelige bærekraftsprofil, men soler seg samtidig i fondets finansielle bragder bygget delvis på oligopoler og aggressiv skatteplanlegging.
Dette går ikke så godt sammen. Ikke alt i Oljefondet tåler dagens lys.
Oljefondets etikkråd, som skal bygge bro over marked og moral, berører bare pengejaktens verste utvekster; rådet beveger seg i fondets moralske periferi. Man fokuserer på åpenbare menneskerettighetsbrudd, men overser oligopolmakt og gigantiske skatteunndragelser.
Skal man bekjempe massiv markedsmakt og skatteparadiser, trenger man også aktiv regulering fra myndigheter som er mektigere enn markedsaktørene. Men Norge er en for ubetydelig kraft på den globale markedsarenaen for å takle denne herkuliske oppgaven.
Den eneste demokratiske aktøren med tilstrekkelig styrke og gjennomslagskraft i vår del av verden er EU.
Og her er vi ved Norges andre livsløgn: Vi har lenge ment at vi er for gode for EU. I 1994 nektet Norges filosof-konge Arne Næss, som mange andre, å bli med i EU fordi, som han hevdet: «Vi skal ikke være medlemmer av en rikmannsklubb» (sic!). Men vi ble likevel med i alle markedene, bare ikke i politikken.
For de som vil bevege Oljefondet mot ansvarlig kapitalisme, må det være viktig å slå lag med Margrethe Vestager (nå EUs visepresident) og andre nordiske kolleger i deres pågående reguleringspress mot teknologigigantene.
Det hjelper lite å kun være med i diskusjonsklubber som OECD og FN for å fremme visjoner om anstendig styring.
"Det er først ved samspill med sterkere, demokratisk regulering at fondet kan leve opp til sine og våre forventninger"
Tangen bidrar med sin sterke profilering av både etikk og butikk til å bringe dilemmaet frem i lyset. Noen hadde kanskje ønsket å leve videre med en behagelig kognitiv dissonans mellom diskré finanskapitalistisk grådighet og høyt kringkastede etiske idealer.
Den norske sjelens liv under global kapitalisme er ikke så lett som for Gordon Gekko –helten fra «Wall Street»-filmene – med sitt enkle budskap: «Greed is Good».
Referanse:
Publisert 1. mars 2022