Det kan stilles spørsmål om man har oppnådd det man i sin tid ønsket med børsnoteringen av Statoil – nå Equinor.
1. mai skrev Kjell Roland et inspirert forsvar i Aftenposten for delprivatiseringen av Statoil som skjedde for 20 år siden. Han utelot imidlertid et poeng, som ikke er blitt mindre aktuelt de siste dagene, nemlig at en børsnotering skulle føre til at Statoil ble overvåket av aksjemarkedet.
Utgangspunktet var et allment anerkjent problem ved statlig eierskap, nemlig at ledelsen i selskapene alltid vil sitte med et informasjons- og kunnskapsovertak. Det gjør det vanskelig for staten å være en krevende eier, både hva gjelder den løpende driften og hva gjelder enkeltprosjekter. Det er flere aspekter av dette, her skal vi nøye oss med å peke på noen punkter som hadde en særlig betydning i Statoil historie.
Dårlig kostnadskontroll
De store kostnadsoverskridelsene knyttet til Mongstad-prosjektet utgjorde en viktig erfaring for staten som eier i Statoil. Symbolikken ble bare større av det faktum at børsnoterte Norsk Hydro hadde trukket seg fra prosjektet fordi de var kritiske til kostnadskontrollen. Mongstad-eksempelet var ikke enestående. En rekke prosjekter knyttet til statseid industri på 1970- og -80-tallet, var båret frem av store visjoner og ikke alltid like sterkt preget av kostnadskontroll.
I prosjekter som møter utfordringer, kan det være fristende for ledelsen å ikke fullt ut anerkjenne problemer men heller håpe at en gunstig utvikling i fremtiden vil kompensere for feilene. Det ligger til rette for en klassisk tankefeil knyttet til irreversible kostnader (sunk cost): At hvis man har gjort store investeringer i et prosjekt – av penger, tid og følelser – så er det vanskelig å avbryte, selv om det åpenbart er rasjonelt. Det omtales også som skammen ved å snu. Dette rammer ikke bare statsbedrifter. Det gjorde seg for eksempel gjeldende da Storebrand mislyktes i sitt forsøk på å kjøpe Skandia tidlig på 1990-tallet.
Børsnotering
En mulig medisin mot dette er å la bedriften bli overvåket av markedet gjennom en børsnotering. Børsnoterte selskaper må sørge for at markedet og aksjonærene får tilstrekkelig og riktig informasjon om virksomheten og prosjekter. Man velger så å si å utnytte markedets og aksjonærenes vilje til å overvåke og ettergå selskapet. Særlig transaksjonsorienterte investorer kan tjene penger på å saumfare selskaper, for å undersøke om aksjekursen har fanget opp all relevant informasjon.
Dette var et viktig motiv som ble trukket frem i børsnoteringen av Statoil.
I stortingsproposisjonen (36 2000-01) om saken kan man lese: «Dagens eierstruktur gjør at Statoil ikke er eksponert for den samme markedsmessige overvåkningen som konkurrentene.» Norsk Hydro kom med egne innspill i samme proposisjon. De trodde ikke det var «mulig å finne en effektiv mekanisme for kontinuerlig overvåkning av Statoils effektivitet uten en børsnotering.»
Det er også verdt å merke seg at i proposisjonen (66 1999-2000) om Telenors børsnotering, er ikke markedsovervåking nevnt. Det skyldes at Statoil på slutten av 90-tallet hadde høyere kostnader enn sine konkurrenter. Hydro pekte på at «bedre kommersiell overvåkning av prosjektene bør kunne føre til en forbedring». Det var flere årsaker til det høye kostnadsnivået. Statoil hadde et bredt spekter av formål som de skulle bidra til å oppnå på 1970-tallet. Blant de viktigste var teknologioverføringen til Norge, samt å sikre oppdrag til norske leverandørbedrifter. Statoils første konsernsjef, Arve Johnsen, brant for dette, og var villig til å bruke betydelig midler for å vinne frem med norske løsninger. Det skulle ikke stå på pengene. Det spilte nok en rolle at Statoil disponerte store økonomiske ressurser. En faktor som også ble anført var at petroleumsskattesatsen er så høy, 78 prosent, at staten de facto dekker det meste av et eventuelt tap.
Markedsovervåking et viktig motiv
Markedsovervåkingen er særlig viktig i selskaper eid av staten, der motivet er å hindre oppkjøp som kan føre til at selskapets hovedkontor forsvinner ut av landet. Det medfører at selskapene ikke utsettes for det korrektivet som ligger i trusselen om et (fiendtlig) oppkjøp. Andre selskaper som er beskyttet mot dette, gjennom å ha en stor dominerende eier, nyter imidlertid ofte godt av aktiv og kompetent eierstyring. De børsnoterte selskapene med staten som dominerende eier får mindre av dette og er derfor enda mer avhengig av markedsovervåkingen som disiplinerende kraft.
Markedsovervåkingen var altså et viktig motiv for børsnoteringen i 2000. Det dreide seg første og fremst om økonomiske forhold, men hadde også demokratiske verdier. Statoil var en økonomisk mastodont i Norge, og selskapet hadde stor makt. Det ble derfor ansatt som demokratisk om selskapet ble utsatt for markedsovervåking. Dette ville gjøre det lettere – og mer naturlig – for en kritisk presse å gå selskapet etter i sømmene. En børsnotering skulle altså føre til mer transparens og åpenhet, hvilket var ansett både som et økonomisk og demokratiske gode.
I disse dager pågår det en debatt om tap knyttet til Equinors utenlandsaktivitet. Nå viser det seg at Equinor motsatt seg en oppfordring fra Finanstilsynet – og i hvert fall noen taleføre norske analytikere – om å vise mer åpenhet i sin regnskapsrapportering. Det må derfor være lov å spørre seg om man har oppnådd det man ønsket ved børsnoteringen. Equinor har sannsynligvis følt det er mer naturlig å følge en internasjonal bransjenorm for rapportering fremfor å følge det norske Finanstilsynets oppfordring. Konklusjonen må være at tilstedeværelsen av internasjonale investorer ikke kan frita den norske staten fra selv å følge opp selskapene den eier og selv kreve transparent og adekvat rapportering.