Norge er en gigant i Europas energimarkeder. Det er ingen grunn til å skusle bort en gunstig forhandlingsposisjon, advarer Øystein Noreng.
KOMMENTAR: Øystein Noreng om energi
EUs energipolitikk er dynamisk, med stadig nye innspill fra EU-kommisjonen. Felles mål på tvers av saksområdene er å samordne, sentralisere og styrke EU overfor medlemsstatene.
Hensikten er å få medlemslandene til å bevege seg i samme retning, på samme måte. Det demokratiske underskuddet øker og det sentrale embetsverket skjermes mot demokratisk kontroll.
For Norge er energipolitikken av særlig interesse. I desember 2018 la EU fram Clean Energy for All. Det dreier seg om en samordnet klima- og energipolitikk, der energipolitikken er et virkemiddel i en ambisiøs klimapolitikk. Umiddelbart fortoner dette seg som fornuftig, men ved nærmere ettersyn fremkommer store svakheter.
- Les også: EUs sugerør i oljepengene
Verdens høyeste energipriser
Målet om effektivisering og avkarbonisering videreføres, ved kutt i bruken av kull, olje og gass med 85-90 prosent i 2050, sammenlignet med 1990. Løsningen er å finne i solkraft, vindkraft, biomasse og energisparing.
Visjonen er et klimavennlig, karbonnøytralt og selvforsynt EU, der forbrukerne har en sikker, bærekraftig, konkurransedyktig og rimelig energiforsyning. Realismen er tvilsom. I dag betaler forbrukerne i EU to til tre ganger så meget for strøm og gass som i USA. Forskjellen utgjøres i stort monn av skatter og avgifter. Spørsmålet er med hvilken politisk hensikt EUs forbrukere betaler verdens høyeste energipriser.
EU ikke bedre enn USA
EU vil oppmuntre energisparing og investeringer i solkraft og vindkraft, men EU har de siste ti-tolv årene ikke vært dyktigere enn USA i å spare energi.
Tyskland og USA har i tidsrommet 2009-17 hatt omtrent lik vekst i økonomien (til sammen 19 prosent målt i faste priser i lokal valuta). I USA steg energiforbruket med 3 prosent, i Tyskland med 6 prosent.
EU som helhet hadde i disse årene en samlet vekst på 14 prosent og en nedgang i energiforbruket på 1 prosent. Utslippene av CO 2 falt med 4 prosent i USA, i Tyskland økte de med 2 prosent. Fallet i utslipp av CO 2 på 8 prosent i EU skyldes i stort monn utfasingen av kull i Storbritannia. Høye elpriser har ikke vært nødvendige for energisparing i USA; i Tyskland har de ikke vært tilstrekkelige.
I EU, først og fremst i Tyskland, kan hensikten være en overføring av inntekt fra husholdninger til storindustrien. I Tyskland betaler husholdningene en særskilt strømavgift for å finansiere solkraft og vindkraft. Motstykket er lave strømpriser for store industribedrifter; forskjellen har øket i senere år. Høye strømpriser er en belastning for tjenesektoren og demper digitaliseringen.
Vil erstatte vetorett med flertallsmakt
EUs opplegg for overføring av myndighet i energisaker gjelder også beskatning, et brudd med dagens regler. I dag har medlemslandene vetorett og selvbestemmelse i spørsmål som gjelder energi og skatt.
EU-kommisjonen foreslår i stedet en ordning med flertallsmakt, der medlemslandene stemmevekt bestemmes av folketallet, hvilket vil styrke Tysklands innflytelse.
I tillegg foreslås årlig rapportering fra medlemsstatene om mål, virkemidler og resultater i klima- og energipolitikken, med retningslinjer og godkjenning fra Kommisjonen. Dette omfatter også energiskatt, hvilket innebærer en overføring av myndighet i skattespørsmål, som i energipolitikk, fra nasjonalstatene til EU-Kommisjonen.
Opplegget peker i retning av en gradvis samordning av skatter og avgifter på energi innenfor EU, noe som vil kunne lette handelen med energi mellom medlemslandene og føre til en mer rasjonell bruk av ressursene.
Spørsmålet er hensikten med en eventuell harmonisering. Forbrukerne vil kunne tjene på en åpen konkurranse i et felles europeisk kraftmarked. Store industribedrifter vil ha interesse av en subsidiering etter tysk mønster. Overfor EU-Kommisjonen har næringslivet vesentlig større politisk tyngde enn forbrukere eller arbeidstakere. Tyskland har interesse av en harmonisering av energipriser på tysk nivå.
Frankrike inspireres av Tyskland
Frankrikes energiplan fremlagt vinteren 2019 bebuder en omfattende satsing på solkraft, vindkraft og biomasse, med en sterk nedgang i bruken av kull, olje og gass.
Planen varsler betydelige prisøkninger på elektrisitet for husholdninger og småbedrifter, hvilket frarådes av reguleringsmyndighetene, men kritikken avfeies med særlige hjelpetiltak for de mest utsatte. Den nye franske planen synes inspirert av Tysklands Energiewende.
Høye energipriser er et sosialt problem i mange land i EU. Fordi bruken av energi i husholdningene ikke øker i takt med inntekten, er energikostnader en forholdsvis større belastning for grupper med lav inntekt enn for grupper med høy inntekt. Høye strømpriser bidrar til en skjevere fordeling av inntekt og kjøpekraft. Derfor fortoner EUs energipolitikk seg som sosialt reaksjonær.
Husholdninger med lav inntekt har ofte ikke råd til å varme opp sine boliger. I grisgrendte strøk kan høye priser på drivstoff hemme muligheten til å reise på arbeid for grupper med lav inntekt. I Frankrike utløste en prisøkning på drivstoff protestbevegelsen «de gule vestene».
Den offisielle begrunnelsen var at prisene på bensin og diesel måtte økes av hensyn til klimaet. Den virkelige grunnen er heller at høyere avgifter på drivstoff skulle veie opp for den franske statens inntektstap ved avskaffelsen av formuesskatten.
Dette er et eksempel på at energiprising brukes til overføringer fra dem som lite har til dem som meget har. I Norge opplever forbrukerne stadig høyere nettleie for å finansiere kabler til utlandet for eksport av norsk vindkraft, til fortjeneste for utenlandske selskaper.
Valget til Europaparlamentet kan bli en vekker
EUs energipolitikk kan skilte med at 20-20-20 målet for 2020 vil oppnås ved en 20 prosent reduksjon i utslippene av klimagasser, en 20 prosent andel fornybar energi og en 20 prosent bedre energieffektivitet, alt i forhold til 1990.
Ulempen er at målene oppnås med økonomisk stillstand. EU har ingen mål for sysselsetting eller inntekt. Energipolitikken har vært fastsatt uten referanse til økonomiske og sosiale forhold. Tyskland har tyngde til både å påvirke EUs politikk på viktige områder og til unndra seg felles regler, som i energipolitikken. Kombinasjonen av tysk pålagt sparepolitikk og høye energipriser svekker EUs økonomiske utsikter og politiske stabilitet.
Den populistiske bølgen i europeisk politikk er utløst av misnøye blant grupper som opplever svekket kjøpekraft og at deres misnøye blir oversett, også av sosialdemokratiske politikere. Det kommende valget til Europaparlamentet kan bli en vekker.
Norge har andre forutsetninger enn EU. I 2017 produserte Norge 141 TWh vannkraft mot 300 TWh i hele EU; utvinningen av olje var 89 mill. tonn mot 69 mill. tonn i EU; utvinningen av naturgass var 123 mrd. kubikkmeter mot 114 milliarder i EU.
EU har strategisk interesse av å få Norge inn i energiunion
I Europas energimarkeder er Norge en gigant, av vesentlig betydning for forsyningssikkerheten. Det er ingen grunn til å skusle bort en gunstig forhandlingsposisjon ved et samarbeid på kjøpernes premisser, som med vindkraften.
I stedet kan Norge bidra ved eksport av gass, som også kan omdannes til hydrogen. EU, ikke minst Tyskland, har en strategisk interesse av å få Norge inn i en energiunion med utsikter til overnasjonal styring. Tilsvarende har Norge en strategisk interesse av å bevare kontrollen over sine energiressurser.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Teknisk Ukeblad 16. mai 2019.
Tekst: Øystein Noreng, professor emeritus ved Handelshøyskolen BI.