Tett samspill mellom forsvaret og Kongsberg Gruppen har skapt kompetanse, produkter og eksportmuligheter. En mal for effektiv statlig industristøtte?
DEBATT: Knut Sogner om økonomisk historie
Kan staten aktivt hjelpe norske industriselskaper i internasjonal konkurranse?
Få tror det, etter en rekke problemengasjementer på 1970-tallet. Store og vellykkede statseide kinesiske selskaper de siste årene har knapt gjenreist diskusjonen. I Norge har vi jo Hydro-modellen, det vil si store, norske selskaper der staten er den dominerende eieren og børsnotering og et stort innslag av private aksjonærer borger for en heldig kombinasjon av langsiktig nasjonalt eierskap og lønnsomhet. Men staten er passiv.
Fremdeles husker mange statseide Kongsberg Våpenfabrikks økonomiske sammenbrudd og akkord i 1987 med gru. Kongsberg-modellen kan bringe diskusjonen tilbake.
Konstruktivt samspill
Kongsberg-modellen er en særlig variant av Hydro-modellen: et omfattende konstruktivt samspill mellom Kongsberg Gruppen og Forsvaret, som siden begynnelsen av 1990-tallet har skapt kompetanse, produkter og eksportmuligheter som har vært avgjørende for virksomheten.
Kongsberg Gruppen er videreføringen av Kongsberg Våpenfabrikks forsvarsdivisjon og den eneste av etterfølgerne av Kongsberg Våpenfabrikk som ble eid av staten. Kongsberg Gruppen ble børsnotert i 1993 da staten solgte seg nesten ned til 50 prosent eierandel, og den lager avanserte produkter rettet mot forsvarsmarkedet og maritim sektor.
Med store økonomiske overskudd og en sterk internasjonal tilstedeværelse er Kongsberg Gruppen en av de mest fremgangsrike store norske bedriftene i dag.
Forsvarsmateriell er ikke underlagt EØS-avtalens strenge krav mot diskriminering, og Forsvaret har satset på norske innkjøp i nisjer der norsk forsvarsindustri på forhånd har vært sterk.
Kompetent kunde
Forsvaret har vært kompetent kunde. FFI (Forsvarets forskningsinstitutt) har samarbeidet om produktutvikling. Forsvaret har gjennom gjenkjøpsavtaler - avtaler med land og leverandører om norske gjenkjøp knyttet til norske forsvarskjøp i utlandet - spesielt vært opptatt av å sikre store kontrakter og samarbeidsavtaler for blant andre Kongsberg Gruppen.
For kritikere av norsk forsvarsindustri og dens sterke eksport, er neppe Kongsberg Gruppen og det norske Forsvarets konstruktive rolle noe ideal. Men Kongsberg-modellen kan det likevel være mye å lære av, også helt tilbake til etableringen av Kongsberg Våpenfabrikk i 1814.
I Kongsberg Våpenfabrikks første hundre år forholdt bedriften seg til Forsvarets konstruksjonskommisjon, som var sammensatt av landets ypperste våpentekniske kompetanse. Kommisjonen valgte ut og delvis konstruerte våpenmodellene Kongsberg Våpenfabrikk produserte.
Fra omkring 1960 spilte FFI en tilsvarende rolle overfor Kongsberg Våpenfabrikk. FFI bragte frem banebrytende nye produkter som Pingvin-raketten, de avanserte kommando- kontrollsystemene, sonar- kompetansen og så videre. Dette ble overført til Kongsberg Våpenfabrikk og bidro til modernisering og eksport.
Spredning av kunnskap
Fra Kongsberg Våpenfabrikk har kunnskap spredt seg. Virksomhetens produksjon av geværer gjennom 1800-tallet betydde mestring av det våpenindustrielle konseptet for utskiftbare deler, et prinsipp som er blitt til en integrert del av alle industriprodukter.
Den moderne industrien kom altså ikke først til Norge gjennom tekstilfabrikker og mekaniske verksteder langs Akerselva i Christiania på 1840-tallet, men med pionérbedriften Kongsberg Våpenfabrikk.
Etter 1945 har Kongsberg Våpenfabrikk - og Kongsberg Gruppen og de andre bedriftene på Kongsberg - bragt frem andre produkter som fordret presisjon. Selvsøkende, selvgående raketter, varslingssystemer, systemer for posisjonering av fartøyer i vær og vind, er bare noen av eksemplene der avanserte matematiske modeller og intime fysikkteoretiske kunnskaper inngikk.
Mange sivile produkter, ikke minst rettet mot maritim sektor og oljesektoren, er utviklet ved bruk denne teknologien.
At direktøren for FFI, Finn Lied, som hadde spilt sammen med Kongsberg Våpenfabrikk på 1960-tallet, gjennom sine roller som industriminister og mangeårig styreformann i Statoil var hovedarkitekten bak etableringen av norsk oljesektor som en samspillsarena mellom oljeselskaper og leverandørindustri, og bruker av avansert informasjonsteknologi, forteller at forsvarsområdet kunne stå som modellen for andre sektorer og ha betydning langt utover Kongsberg Gruppens historie.
Ingen enkel løsning
Kongsberg-modellen er imidlertid ingen enkel løsning. Det tette samspillet med staten på 1970-tallet var vanskelig å begrense og var med på å skape grunnlaget for akkorden i 1987. Hvor skulle statens støtte for den gode sak stoppe?
Det mindre tette, men strategiske samspillet med Forsvaret etter 1991 har foregått med et lønnsomhetsorientert Kongsberg Gruppen. Men selskapets suksess kan også skyldes at det opererer med et kunnskapsgrunnlag som for tiden skaper konkurransekraft, og at Forsvarets rolle forsterker disse fordelene.
Den dagen kan også komme at selskapets kunnskapsgrunnlag ikke passer for markedene, og da er det kanskje vanskeligere å operere med en Kongsberg-modell?
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 5. januar 2015.