Den politiske eliten har stor makt over hvem som rekrutteres og får klatre i den politiske maktstigen. Og partibytte er et rødt felt i stigespillet: rykk tilbake, kanskje helt tilbake til start.
Viktige posisjoner i norsk politikk deles ut etter ansiennitet. Dersom Jonas Gahr Støre får sjansen til å komponere en regjering til høsten, vil den bygges rundt personer som tålmodig har klatret i partihierarkiene.
Ansiennitet i politikken
I en nylig publisert artikkel som jeg har skrevet sammen med amerikanske kolleger, studerer vi politiske karrierer i Norge i perioden 1945–2019. Våre data viser at mer enn 80 prosent av representantene som sitter på Stortinget, har erfaring fra lokalpolitikken.
De fleste statsråder har erfaring fra både lokalpolitikken og Stortinget. Mange har også erfaring som statssekretær. Bare i sjeldne tilfeller blir det utnevnt statsråder uten betydelig ansiennitet.
Våre analyser utnytter jevne valg for å finne effektene av politisk erfaring på fremtidig politisk suksess. Dette betyr at vi sammenligner kandidater som ellers er nokså like.
Vi finner at kandidater som akkurat får «foten i døren» på Stortinget har betydelig større sjanse for å bli utnevnt til statsråd i fremtiden enn kandidater som akkurat ikke blir valgt. Tilsvarende finner vi at sjansen for å bli stortingsrepresentant mangedobles for personer som blir valgt til ordfører sammenlignet med ordførerkandidater som ikke blir valgt.
Hvorfor er partilederne opptatt av ansiennitet når de deler ut verdifulle posisjoner?
For det første kan ansiennitetsnormer bidra til at destruktive interne kamper i partiet unngås. I forkant av 2017-valget var det kampvotering om kun 15 prosent av førsteplassene på listene.
I de tilfellene hvor en kampvotering oppstår, er det som oftest mellom personer med sammenlignbar ansiennitet.
For det andre kan ansiennitetsnormer motivere kandidater på sikker plass til ekstra innsats for partiet under valgkampen. For eksempel vet kandidatene på toppen av Arbeiderpartiets lister at de fleste av dem vil bli valgt til Stortinget nesten uansett hvordan valgresultatet blir. Siden verdifulle posisjoner skal deles ut etter valget, motiveres disse kandidatene til ekstra innsats i valgkampen. Kandidatene på toppen av listen vet at de er først i køen.
For det tredje kan ansiennitetsnormer stabilisere partimedlemskap. Et partibytte er som et rødt felt i stigespillet: Politikeren rykker mange plasser tilbake, kanskje helt tilbake til start. I våre data finner vi bare at én prosent av stortingsrepresentanter bytter parti gjennom sin politiske karriere.
Jan Bøhler, som i høst meldte overgang fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet, er altså utypisk.
- Det politiske stigespillet innebærer at det tar lang tid før nye grupper blir representert på toppen av hierarkiet.
Den politiske maktstigen
Vår forskning viser at den politiske eliten har stor makt over hvem som rekrutteres inn i politikken, og hva som skal til for å rykke opp på den politiske maktstigen. Det politiske stigespillet innebærer at det tar lang tid før nye grupper, som unge voksne eller innvandrere, blir representert på toppen av hierarkiet.
Et åpent spørsmål er om personer med særlig gode nettverk, som medlemmer av politiske dynastier, ofte kommer på grønne felt i stigespillet, og dermed kommer raskere til toppen.
Det er sannsynlig at vi til høsten vil få regjeringsskifte, og journalister har allerede begynt å spekulere i hvem som kan bli medlemmer i en mulig Støre-regjering. Det er all grunn til å tro at de fleste av disse har en lang politisk karriere bak seg og at de kan finnes på toppen av listene til årets valg.
Referanse
Innlegget ble først publisert på DN.no 07.05.21.
Cirone, A., Cox, G. W., og Fiva, J. H. Seniority-based nominations and political careers. American Political Science Review, 115(1), 234–251.