Vi er nå midt i en ny sivilisatorisk konflikt mellom samfunn bygget på individuell frihet, og samfunn tuftet på lydighet under en allmektig fører.
Etter angrepet på Ukraina står vestlige selskaper i kø for å trekke seg ut av Russland. Hurtigmatkjedene McDonalds og Burger King gjør det, Ikea gjør det, BP og Equinor gjør det, og oljefondet, og de store bankene gjør det, for bare å nevne noen.
Men problemene for Vestlige multinasjonale selskaper i land med autoritære regimer er ikke nye; de er bare blitt forverret med Putins okkupasjonskrig. Telenors erfaringer etter junta-kuppet i Myanmar, og Hennes & Mauritz' møte med netthets og markedsutestengning i Kina har trukket i samme retning.
Også på det politiske nivå blir former for et «sivilisert» samarbeid basert på gjensidig respekt stadig vanskeligere. Putin legger nå ikke fingrene imellom når det gjelder å uttrykke forakt for vestlige verdier. Og i Vesten har «appeasement»-fløyen mistet troverdighet, og gitt rom for mer bastante holdninger.
Betyr det at epoken med liberal globalisering er i ferd med å gli over i en bipolar æra preget av spenning mellom demokrati og autokrati? Skeptiske som vi er til å preke politisk manikeisme, er det likevel vanskelig å tenke seg at liberale politikere og bedriftsledere kan fortsette å samtidig tenne lys både for Gud og djevelen, som et polsk ordtak sier. Verken demokratier eller autokratier kan gi avkall på sin eksistensberettigelse.
Demokratier kan ikke vike på nasjoners rett til frie valg med fri meningsbryting. Og autokratiske imperier som Russland, med en mosaikk av etniske, religiøse og kulturelle interesser holdes sammen med Putins jerngrep og brutal krigsmakt. Kinas kontroll med Tibet, Xinjiang, Hongkong er bygget på samme prinsipp.
Vi er nå midt i en ny sivilisatorisk konflikt mellom samfunn bygget på individuell frihet, og samfunn tuftet på lydighet under en allmektig fører. Her gjenreises på nytt demarkasjonslinjer mellom det Karl Popper i 1945 definerte som «åpne» og «lukkede samfunn». Det åpne samfunnet dyrker humanisme, ytringsfrihet og minoritetsvern.
Lukkede regimer utvisker individets autonomi og underordner alle relasjoner under rase, klasse, nasjonen og en semireligiøs dyrkelse av en stor Fører; alt under mediesensur.
Denne regresjonen kom delvis som svar på naiv liberalisme. I 2005 hånet Tony Blair (og et kor økonomer), globaliserings-kritikerne: «You might as well debate whether autumn should follow summer». Men visjonen om en «McWorld» viste seg å være en myte.
Langt fra å bli forført inn i den «frie verdens» velsignelser, ble gamle imperiale autokratier forsterket, og «Lille-Putinske» aspiranter som Jaroslaw Kaczynski og Viktor Orban startet å demontere demokratiet i Polen og Ungarn.
Vi ser nå at markedstilgang på rene kommersielle premisser ikke kan skilles fra potensielle makt og verdikonflikter. Imperier som Kina og Russland forlanger vestlig respekt for sine ideologier og kulturelle tradisjoner. De kan ikke leve med åpne media (Google, Facebook og BBC) eller selskaper som forfekter demokrati og menneskerettigheter.
Og vi i Vesten kan ikke tåle kinesisk kontroll over sentral IT-infrastruktur gjennom Huawei, eller russisk kontroll med energiforsyning. I den konteksten er det behov for «strategisk realisme», med et mye sterkere Europa.
Det er derfor oppløftende å se at Erik Solheim nå råder SV til å snu i EU-saken. Men Solheims tese om at «svaret på Putin er EU, ikke NATO» er oppsiktsvekkende naivt. EU som koordinert militærmakt er i beste fall et langtidsprosjekt, og NATO er livsviktig i mellomtida, uansett SVs sjelekvaler.
Dessuten trengs både USA/NATO og EU for å stå opp også mot kinesisk imperialisme. Solheims tro på at utfordringen fra Kina bare dreier seg om markedsandeler og ikke sikkerhet er ren ønsketenkning.
Og Rødts glorifisering av vår norske forsvarsevne i alenegang må i beste fall betraktes som et anfall av borgerlig idealisme. I stadig konfrontasjon med russisk og kinesisk hacking av Storting, regjering og industri, har vi ikke maktet annet enn å si fy!
For å kunne møte forente autokratier må vi bli en likeverdig medspiller med USA og andre demokratier, som støtter opp om åpne liberale samfunn i kraftfullt partnerskap.
Når dette er sagt, må Vesten også skjerpe seg på sin sosiale agenda. Mange har hevdet at sovjetsystemets fall medførte at markedsliberalismen mistet en ideologisk motkraft, og dermed åpnet opp for uhemmet berikelse av et fåtall. Skal demokratiene overleve må de finne løsninger for å bedre vanlige folks levekår.
Veien mot autoritært svermeri kan være kort om for mange føler seg forlatt og tråkket på. Vi har vært der før.
Både nazisme og stalinisme vokste fram av kriser og sosial ulikhet, og var nær på å tilintetgjøre Europas demokratiske sivilisasjon.
Referanser:
Publisert 8. april 2022