Økonomer må utvikle et nytt vokabular for å forklare hvordan økonomien kan operere innenfor jordens bæreevne.
Den lineære økonomi overforbruker naturens ressurser på et nivå langt over naturens evne til å reprodusere godene vi lever av og ta opp i seg restene vi leverer ut. Alt for lenge har det lønnet seg å produsere billige varer med kort holdbarhet, som fordi det ikke kan repareres, forkastes og erstattes av noe nytt.
Bærekraftige produksjonssystemer må gå fra å være lineære verdikjeder til bli sirkulære verdisløyfer. Økonomien må søke å etterleve naturens unike evne til å holde på verdien i alle ressurser, der materialer og avfall regenereres gjennom bruk, heller enn å forringes ved endt forbruk og samle seg opp i avfallsberg. I naturens økosystem finnes ikke endelige deponier. Skogen trenger hverken kloakkanlegg eller årlige dugnader for å rake løv.
I overgangen fra en masseforbruksøkonomi til en regenerativ økonomi ligger det et betydelig potensial for å lære fra naturen. Naturen har nemlig allerede en fantastisk evne til å utnytte avfallsstoffer som råstoffer.
En økonomi i harmoni med naturen
Økonomifaget må lære fra økologien og biologien for å forstå både tekniske og biologiske sykluser i økonomien. Denne artikkelen forsøker å skissere et begrepsapparat for en økonomi i harmoni med naturen.
«Money makes the world go round» sang Liza Minnelli og Joel Grey i 1972-klassikeren Kabaret. Mens finansielle strømmer er i kontinuerlig utveksling, søker sirkulærøkonomien å få også de lineære materialstrømmene til å gå i sirkler.
Grunnleggende sett går livet på jorda i en syklus. På sett og vis kan vi si at «molecules make the world go round». Næringsstoffer veksler kontinuerlig mellom livsformer og verdens biomasse er i en årlig syklus av opptak, vekst og nedbrytning: Planter vokser opp om våren, og brytes ned om høsten. Hva er hovedprosessene i denne utvekslingen?
Noe den gryende jordsystemvitenskapen har lært oss, som også økonomen Kenneth Boulding var inne på, er at alle planeter, inkludert jorda og dens biosfære, er et lukket, isolert system. Dette vil si at det i utgangspunktet ikke er utveksling av materialer med noe utenfor planeten. Jorda får inn sollys utenfra. Ved hjelp av metabolisme sirkuleres kjemiske komponenter rundt i systemet, blant annet gjennom fotosyntesen, som fører til en kontinuerlig utveksling av jordens byggeklosser; grunnstoffene.
Paradokset med den lineære økonomien
Paradokset med den lineære økonomien er at den ved en kombinasjon av store uttak av råstoffer, et høyt forbruk og en voldsom produksjon av avfall har gjort at ellers helt naturlige grunnstoffer, slik som karbon, bly og fluor, blir miljøproblemer.
Ta for eksempel klimaendringer: Klimaet endrer seg gradvis ettersom vi mennesker tilfører atmosfæren mer og mer karbonmolekyler, ved forbruk av fossile brensler. Dermed har vi gjort den ellers livsviktige drivhusgassen CO2, som i en hårfin atmosfærisk balanse har sikret et svært gunstig klima for livet på jorda de siste 10 000 årene, til en forurensende kraft. Det samme er tilfellet for grunnstoffet fluor. Naturen benytter organisk fluor på flere måter - ta forbindelsen natriumfluoracetat, som er et naturlig plantevern. De syntetiske fluorforbindelsene vi mennesker har benyttet til for eksempel impregnering, perfluorerte alkylstoffer (best kjent som PFAS), brytes ikke ned i naturen og er satt på den norske prioriteringslista over svært skadelige miljøgifter.
Den økende bruken av miljøgifter de siste 50 årene er resultatet av produksjonssystemer som er frakoblet naturens egne systemer. Den amerikanske arkitekten Bill McDonough, mannen bak krybbe-til-krybbe designskolen, hevder at problemet stammer fra en designfeil. Ifølge denne skolen er ethvert giftstoff simpelthen et materiale på feil sted. På denne måten er også alle former for forurensning mangel på et systematisk design, på naturens premisser.
Sirkulærøkonomien tar dette innover seg ved å holde alt fra kjemiske komponenter til ferdige produkter i omløp, lengst mulig. Sirkulærøkonomiens tre hovedmål er å
- slanke ressursuttaket
- forlenge levetiden
- lukke kretsløpet av materialer i økonomien.
Der direkte ombruk av mineralske eller syntetiske materialer ikke er mulig, må materialene etterbehandles industrielt før ny bruk. Der materialene i hovedsak er ubehandlede, organiske forbindelser, kan de tilbakeføres i naturen, for eksempel som kompost eller gjødsel til jordsmonnet.
Et nytt vokabular
Konvensjonell økonomisk terminologi kommer ofte til kort for å forklare disse prosessene. Vi må derfor utvikle et nytt vokabular, inspirert av økologien, for å forklare hvordan økonomien kan operere innenfor jorden bæreevne. På samme måte som økosystemer vil også sirkulærøkonomien være preget av ikke-lineære, sykliske og komplekse sammenkoblinger.
1800-tallets botanikere og biologer, alt fra Linné til Darwin, beskrev naturens utvikling som en lineær prosess, betegnet i det latinske utrykket ‘natura non facit saltus’. Nå vet vi at naturen derimot ikke endres i rette linjer, men i rykk og napp. Dette betyr at små endringer kan ha selvforsterkende tilbakekoblingseffekter, ofte beskrevet i systemteori som domino-effekten. Dersom for eksempel en biebestand i en del av landet skulle falle under et kritisk nivå vil hele balansen i økosystemet skifte, og landskapet kan tippe fra frodig eng til skrinn slette. Dette gjør at naturtap ett sted ikke nødvendigvis vil kunne bøtes på med tiltak et annet, stikk i strid med konvensjonell økonomisk teori om erstattelige ressurser.
Det gjør det også vanskelig å regne på naturbeholdninger som vi regner annen kapital. Det britiske Dasgupta-utvalget, nevnt i forrige del, forklarer problemet godt: «[prissystemet i økonomien] kan ikke være til hjelp i menneskers omgang med biosfæren, fordi naturens prosesser ikke tilfredsstiller de tekniske betingelsene for produksjonskapasitet som kreves for at markeder opererer effektivt.» De peker på at naturkapitalen typisk er mobil og «flyktig», preges av ikke-lineære produksjonsmønstre og ikke kan avskrives.
For selv om samfunnsøkonomiens mantra om stabilitet, små marginer og å kjøre etter full kapasitet har vært en nøkkel til 1900-tallets veksteventyr, har denne effektivitetslogikken gjort oss dårlig rustet til å spille på lag med naturen. Naturen produserer ikke goder i et jevnt, økende tempo. Dersom man tvinger naturen til å prestere ‘stabilt’, for eksempel gjennom rasktvoksende, uniforme monokulturer, reduserer man samtidig økosystemets evne til å motstå sjokk og ekstreme hendelser, som en tørkesommer eller høstflom.
På samme måte som økonomen anbefaler en finansinvestor å spre risiko i en bred portefølje, burde vi forvalte naturen for å ha flere ben å stå på. Dette er hva vi omtaler som biologisk og funksjonelt mangfold, noe som utgjør naturens innebygde buffere mot ytre påkjenninger og brå omveltninger.
Påtvinger du naturen økonomiske prinsipper om å kjøre etter full kapasitet over lengre perioder, tæres samtidig det biologiske mangfoldet. Og ytre påkjenninger vil det bare bli flere av som følge av klimaendringene. Det samme fenomenet gjør seg for øvrig gjeldende i mange sosiale og tekniske systemer (for eksempel vil en dampkjele kunne implodere hvis forholdene blir for statiske).
Naturen avhenger av et mangfold av arter, roller og funksjoner, ekstra kapasitet og «slingringsmonn» for å være i stand til å motstå drastiske endringer i omgivelsene – og for å ta til seg mer av våre utslipp.
Her kan naturen lære oss mye når vi skal utforme den sirkulære økonomien. Kan vi aktivt søke å videreutvikle naturens innebygde evne til å regenerere seg selv? Sosiologen Bruno Latour og klimatologen Tim Lenton har omtalt dette som en oppgradering av jordens operativsystem, en slags Gaia 2.0, basert på tenkningen til James Lovelock. På denne måten kan formaningen gå fra «gjør minst mulig skade» til «gjør mest mulig godt».
Må se økonomien i sammenheng med økologien
Grunnleggende handler det om å dreie økonomifaget fra å utelukkende studere økonomien og samfunnet som adskilt fra økologien, men heller å se disse i sammenheng. Vi trenger rett og slett bedre beskrivelser av forholdet mellom økonomi og økologi.
I den vestlige kulturen har mennesker gjennom århundrer blitt beskrevet som et ensomt tenkende vesen på en ‘øde planet’. Naturen var et sted «der ute», separert fra oss. Dette synet begynner nå å endre seg, ettersom vi har vi kan se de dramatiske endringene vi påfører jorda og våre nærmiljø, med egne øyne.
Den tidligere nevnte Bruno Latour sporer i boken «We Have Never Been Modern» dette tilbake til den kartesiske distinksjonen mellom Selvet og Omverden (opprinnelig foreslått av filosofen Rene Descartes på 1600-tallet). Dette har ført til en tendens til å studere alt fra et antroposentrisk perspektiv, hvor mennesket (og selvet) står i sentrum. Uten å først se hvordan mennesker, samfunn og økonomi er en del av naturen, kan vi ikke meningsfullt se sammenhengen mellom menneskelige (egne) handlinger og påvirkninger på miljøet (omverden).
Naturen som helhet, utgjort av økosystemer, dyr, mennesker og samfunn, er et vidunderlig komplekst og høyt sofistikert system. Dette er systemer preget av ikke-lineære, sykliske og tett sammenvevde prosesser. Fordi disse prosessene nettopp opererer på tvers av økonomiske sektorer, fagfelt og begrepsapparatet vi alminnelig benytter, er det på høy tid at økonomifaget utvikler metoder og modeller som evner å beskrive dette. Dermed kan vi fortelle en ny historie om økonomien; som del av et større kretsløp av ressurser, materialer og molekyler som får det hele til å gå rundt.