Lønner seg å la verden gå til grunne

Hva bør samfunnet gjøre dersom vi regner oss frem til at det er mest lønnsomt å la verden gå til grunne? Vi må endre regnemåten og gjøre noe med fem unnskyldninger for å utsette klimatiltak.

DEBATT: Jørgen Randers om bærekraft

Spørsmålet om hva samfunnet bør gjøre dersom lønnsomhetsberegninger viser at det er mest lønnsomt å la verden gå til grunne aktualiseres av at økonomen William Nordhaus er tildelt Nobels minnepris i økonomi i 2018, og hans svar er (i min sammenfatning, ikke hans egen): «Vent til det blir lønnsomt».

• Les også: Orkaner herjer. Branner brenner. Polene smelter. Kan vi redde verden?

Nåverdimaksimering etter Nordhaus' berømte Dice-modell leder til den (faglig gyldige) konklusjon at det er kostnadseffektivt å utsette globale klimatiltak inntil temperaturstigningen overskrider to-tre grader Celsius.

Verdens klimaforskere – og en økende gruppe bekymrede samfunnsborgere – mener at dette er altfor sent, fordi det vil lede til at våre etterkommere tvinges til å leve på en sterkt klimaskadet klode.

• Les også: Smartest for kloden 

Umoralsk å vente til det er kostnadseffektivt

Jeg mener at svaret, at man bør vente med å gjøre noe inntil det er kostnadseffektivt, er umoralsk, selv om det holder faglig mål innenfor nyklassisk makroøkonomisk tenkning.

Hvis det ikke er lønnsomt å gjøre hva som skal til for å unngå store problemer i fremtiden, bør samfunnet notere seg det – og så finne en god løsning på problemet, vel vitende om at det er dyrere enn å gjøre ingenting.

Gode, men ulønnsomme løsninger kan fremmes ved statlige forbud, subsidier, skatter og avgifter. Det er ikke forbudt å være kostnadsineffektiv.

Fem unnskyldninger for å utsette klimatiltak

Alternativt kan man justere nåverdiberegningsmetoden, slik at den gode løsningen også blir kostnadseffektiv. Men da må man justere en eller flere av fem konvensjonelle ideer som alle fungerer som unnskyldning for å utsette globale klimatiltak.

1. Ideen om at de eksterne kostnadene ved klimaendringer vokser jevnt, uten plutselige sprang, etter hvert som temperaturen stiger. Denne ideen har bidratt til å redusere bekymringen for terskler, såkalte «tipping points» – altså grenseverdier som fungerer slik at når de først er passert, så er det umulig å returnere til verden slik vi kjente den. Verden synes allerede å ha passert to slike grenseverdier, nemlig ødeleggelsen av korallrevene og smeltingen av permafrosten. Vi er allerede kommet halvveis med det første, og den andre kan ikke lenger stoppes – om vi ikke utvikler storskala biobasert karbonfangst.
2. Ideen om at det er meningsfylt å prøve å måle den totale kostnaden ved klimaendringer i kroner og øre. Hva er verdien av de korallrevene som vil bli bleket det neste tiåret, etter hvert som havtemperaturen stiger? Eller av å stoppe smeltingen av permafrosten som vil fortsette i 500 år om intet gjøres?
3. Ideen om at kostnadene ved fremtidige klimaskader bør nedjusteres ved bruk av en diskonteringsrate. Denne raten er ment å representere det faktum at folk flest mener at et gode i fremtiden er mindre verdt enn et tilsvarende gode i dag. I praksis settes diskonteringsraten nær realavkastningen på investeringer i dagens markedsøkonomi som et anslag, for tiden for eksempel syv prosent per år. Denne høye diskonteringsraten gjør at nåverdien av en skade i 2050 bare teller en åttendedel av tilsvarende skade i dag. Økonomen Lord Stern er én av dem som har påpekt at samfunnet bruker for høye diskonteringsrater i klimadebatten. I sin berømte klimaanalyse fra 2007, valgte han – av moralske grunner, for å tillegge en noenlunde akseptabel verdi på et menneskeliv i 2100 – å bruke en langt lavere diskonteringsrate enn den som observeres i kapitalmarkedene. Nordhaus mener, som mange andre makroøkonomer, at en «kunstig lav» diskonteringsrate ikke leder til kostnadseffektive klimatiltak.
4. Ideen om at teknologisk innovasjon vil skje raskt nok i en fri markedsøkonomi, altså med minimal innblanding fra myndighetene, til å unngå et generelt velferdstap for befolkningen. Teorien er at økende priser på knappe ressurser, samt økende lønnsomhet for alternative løsninger, vil presse frem innovasjon og en grønn økonomi. I praksis vil man trolig trenge en tung, kollektiv satsing for å sikre fremtidig velferd. Alt dette bygger opp mot den siste, villedende, ideen:
5. Ideen om at flertallets velferd kan måles presist ved å måle verdien av hva vi produserer, altså brutto nasjonalprodukt (bnp) per hode. Det er åpenbart at den økonomiske veksten i den kapitalistiske verden siden 1980 ikke har kommet vanlige folk til gode, men har ledet til at de rike har fått en større del av nasjonalinntekten. Man trenger nye velferdsmål som gjenspeiler fordeling i tillegg til volum.

I sum har Nordhaus bidratt til å fremme ideen om at kostnadseffektivitet og lønnsomhet bør være veiledende idealer for menneskehetens svar på klimakrisen – selv om det øker sjansen for at verden i 2100 vil være langt mindre hyggelig enn i dag.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 10. desember 2018.

Tekst: Jørgen Randers, professor emeritus, Institutt for rettsvitenskap og styring ved Handelshøyskolen BI.