Pandemier gir grunnlag for dyp samfunnsforskning. Det såkalte «markedet» kan ikke løse problemene. Men staten er mer allmektig enn allvitende.
En svart boks er et system vi ikke vet hvordan virker. For å finne det ut, gir vi det en impuls og ser hva som kommer ut. En pandemi er en slik impuls. Forhold i verdenssamfunnet som til daglig er skjult, fremkalles og kan gi oss mer forstand om hvordan systemet av stater fungerer. Pandemier gir grunnlag for dyp samfunnsforskning.
Svartedauen
Svartedauden kom via silkeveien fra Sentral-Asia til Europa, og gjorde kål på halvparten av befolkningen. Venetianerne ga navn til et botemiddel som senere er brukt både før og etter: karantene, en isolasjon på førti (quarantine) dager. Senere fikk skip et gult signalflagg med to svarte bokser («Lima») som heist i havn betød at mannskapet var under karantene. Tiltaket illustrerer at en medisinsk innsikt ble oversatt til politisk organisasjon på tvers av stater.
Som på silkeveien fraktes også i dag både rikdom og sykdom langs handelsruter. Et lokalt virusutbrudd i Wuhan i Kina i desember 2019, ble 11. mars 2020 erklært en pandemi av WHO. Nå kan spredning skje både raskere og videre enn med silkeveiens kameler. Enhver by på kloden kan nås med fly på om lag 18 timer - med passasjerer fra mange land, som hvis de smittes, kan spre den i kaskader videre. En halv million er på vingene til enhver tid; det daglige antallet flypassasjerer er om lag seks millioner.
Historien om hvordan vi reagerer
Vi har hatt flere erfaringer med dette. Spredningen av hiv/aids er en, sars er en annen. Men når de første meldingene om et nytt utbrudd kommer, kan man lett se det som noe som rammer langtvekkistan, uten betydning for oss. Hvem hadde vel hørt om Wuhan i november? Så selv om vi vet om både svartedauden og spanskesyken, kan vi si som Trump: det er langt borte, et Kina-problem, det skjer ikke her, det går over, vi har kontroll. Historien om en epidemi blir dermed en historie om oss selv, om hvordan vi reagerer.
Men epidemier kan fortelle mye mer. For eksempel at grenser som var bygget ned - som vi flyr over og lite enser selv med passet i lomma - brått kan bli håndfaste realiteter og sperrer vi ikke kan krysse. Ja, selv kommunegrenser kan aktiveres og kontrolleres av heimevern og sivilforsvar.
Fortellingen om vårt styresett
Epidemier synliggjør også at den gjengse fortellingen om vårt styresett, der vi som borgere velger våre folkevalgte og får en forvaltning som legger forholdene til rette, plutselig transformeres til øvrighet som på kort varsel kan gripe inn i hverdagen din med portforbud og karanteneregler.
Mer enn det: Noen får vite at det de eier og har, i virkeligheten er til låns fra det fellesskapet vi kaller staten. Familiehytta må rømmes om futen ikke skal ta deg! I Spania blir «private» sykehus inndratt til offentlig bruk. Butikken og baren må stenges, og bare gudene, ikke politikerne, vet når den kan gjenåpnes. Tiltak for å beskytte oss mot hverandre og berge helsa, treffes halvt i blinde og uten at noen vet hva som skjer om en måned, om et år.
Fortellingen fra det 21. århundre
Pandemien forteller nok en ting: Om samfunn med store ulikheter som forsterker smitte når epidemien er løs. Som når 32 millioner amerikanske lønnstagere er uten helseforsikring og bare må jobbe selv når de er syke, eller at 20 millioner barn ikke får mat når skolene stenges. De som har hjemmekontor kan bestille leveranser på døra - men de som bærer pizza eller pakker fra hus til hus kan også bære smitten med seg. Svakheter vi ikke visste om blir synlige. Epidemien avdekker at vi har hatt for få intensivplasser, og mangler medisinsk utstyr nå når fanden er løs.
Det såkalte «markedet» kan ikke løse problemene. Men staten er mer allmektig enn allvitende. Så når vi skal se tilbake på det som skjedde og det vi gjorde - og det vi hadde unnlatt å gjøre på forhånd - blir dette en av de store fortellingene fra det 21. århundre, også for samfunnsforskere.
Referanse
Innlegget ble først publisert i Morgenbladet 20.03.20.