Hva er effekten av åpenhetsloven så langt?

Fullt hus da BI og Kontaktpunktet inviterte til frokostseminar om åpenhetsloven, som inneholdt både erfaringsutveksling og debatt med temperatur.

Frokostseminaret Hva er effekten av åpenhetsloven så langt? - Erfaringsdeling 11. oktober på BI hadde to paneler. 

Først ut var representanter fra tre selskaper: Stefan Midteide, Fagsjek, etikk i leverandørkjeden i Posten Bring, Jenny M. Tomasgard, bærekraftsansvarlig i Skogstad Sport og Simen Røgeberg, ESG Compliance i Wilh. Wilhelmsen Holding ASA. 

Bedriftserfaringer: Hva har vært effekten av loven hos tre virksomheter?

Virksomhetene representerte et mangfold av sektorer, størrelse og eierforhold. Interessant også var forskjellene i titler på de forskjellige representantene fra selskapene, som også gir noe innblikk i hvordan tilnærmingen til bærekraft og arbeidet med åpenhetsloven er organisert i ulike bedrifter. Omfang av bedriftenes rapporter og redegjørelser knyttet til åpenhetsloven varierer også fra fem til 38 sider. Så, en fellesnevner er stor variasjon.

Sentrale erfaringer med loven så langt er at den har skapt interesse for og kunnskap om menneskerettigheter på tvers av selskapene. I første omgang har selskapene arbeidet med å følge kravene, men de ser også at det er muligheter for effektivisering og forbedringer som ikke bare har med risikoreduksjon å gjøre. Oppdatering av og bevisstgjøring rundt interne retningslinjer og prosedyrer internt på kryss av ulike avdelinger har dermed også vært et positivt resultat av loven.

Engasjement fra ledelsens side har vokst kraftig etter at oppfølging av menneskerettigheter har skiftet fra retningslinjer og prinsipper til rettslig bindende krav, altså fra «soft law» til «hard law». Samtidig er det utfordringer knyttet til implementering av loven, og noen eksempler på dette er håndtering av kundehenvendelser; spørsmål om hvor langt ansvaret går for gjenoppretting når brudd avdekkes, og prioriteringer. Selskapene viser åpenhet om usikkerheter og utfordringer, og denne ærligheten viser at arbeidet med åpenhetsloven tas på alvor.

Fra et forskningsperspektiv har BI gått gjennom rapporter knytte til aktsomhetsvurderinger i mindre kjente selskaper også. Igjen ser vi store variasjoner; noen selskaper har gjort minimum, der er redegjørelse i hovedsak er en omskrivning av hva loven går ut på. Så er det andre selskaper som har gjort en god del, men beskriver dette kort og greit og uten bilder eller avansert grafisk design. Vi ser at bedrifter er litt usikre på hvilket nivå de skal legge seg på når det gjelder rapporteringen. Her vil det etter hvert utvikle seg normer om hva som er akseptabelt. Samtidig vil forventninger til virksomheter utvikle seg over tid.

Hvordan virker loven: Bidrar den til respekt for menneskerettigheter og tilgang til informasjon?

Andre del av arrangementet var en debatt rundt retten til informasjon og om loven har bidratt til endringer. Tord Dale, leder for bærekraft/politikk i Virke, Ina Lindahl Nyrud, advokat i Norsk Journalistlag, og Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender bidro til å øke temperaturen i rommet. Åpenhetsloven er et mulig scoop for journalisters tilgang til informasjon, fastslo NJL. Tidligere slet media med dette da offentlighetsloven ikke gjelder for næringslivet. Samtidig bruker journalister litt tid på å bli varme i trøya og på å utforske mulighetene åpenhetsloven gir.

Framtiden i våre hender etterlyser fortsatt rett til informasjon rundt produksjonssted og mener dette må inn etter evaluering av loven, blant annet for å styrke etterprøvbarhet. En positiv effekt av loven, ifølge debattantene, er at utfordringer knyttet til menneskerettigheter og miljø, og i ytterste konsekvens, bærekraft, diskuteres mer helhetlig i Norge, og at vi er mer bevisste vårt ansvar når det gjelder en grønn og rettferdig omstilling. Virkes representant mente at Norge ikke lenger kan tjene enorme summer på eksport av olje og gass og import av billige varer. Det må være en bedre balanse. 

Flertallet av norske bedrifter er små og mellomstore og har begrensede ressurser. Virke påpekte at aktsomhetsvurderinger innebærer å identifisere og prioritere risiko. Når bedrifter har gjort denne jobben må de få tid til å jobbe med prioritert risiko. Et hjertesukk fra Virke var at det ikke er så lett å få forståelse fra sivilsamfunn og journalister, som krever umiddelbare svar, for at dette er et langsiktig arbeid. Virke pekte på at det å undersøke et leverandørforhold kan ta mange måneder. FIVH svarte at det er helt greit at bedrifter prioriterer, men de må være åpne om dette. Samtidig erkjente FIVH at det er noen paradokser mellom åpenhet og ‘naming & shaming’. Der det er manglende åpenhet, vil sistnevnte være et viktig virkemiddel.

NJL påpekte at journalister har et samfunnsansvar og skal avdekke glansbildet bedrifter ofte ønsker å vise. Nyrud viste til at loven har virket over ett år så det er rimelig å forvente at bedriftene nå er ‘oppe og går’. Journalistene ønsker ikke nødvendigvis å fokusere på de selskapene som er best i klassen. 

Målet med OECDs retningslinjer, som åpenhetsloven bygger på, er å skape forbedringer på bakken og fremme bærekraftig forretningsdrift. Virke har nylig vært i Bangladesh og besøkt fabrikker i tekstilindustrien. Leverandørene der forteller at de må konkurrere på lave lønninger. Virke understreket at endringer for fabrikkarbeidere vil avhenge av endringer på overordnet nivå, som innføring av åpenhetsloven og EUs reguleringer.

Så, har loven hatt en effekt i henhold til formålet? Debatten ga mange eksempler på det. Samtidig er det for tidlig å vite akkurat hvor mye – og det er behov for forskning på resultater for mennesker på bakken. Det var stor enighet om at det er viktig å holde fokus på og prioritere formålet med loven, og ikke bruke for mye ressurser på selve rapporteringen. Vi møtes igjen om ett år for å følge utviklingen og se nærmere på erfaringer i denne serien.